Intervju: Ove Jakobsen

Intervju med Ove Jakobsen, Handelshøgskolen i Bodø

20. mai 2009

Ove D. Jakobsen, f. 1952, er professor i økologisk økonomi ved Handelshøgskolen i Bodø (HHB). Han har mastergrader i markedsføring, bedriftsøkonomi samt filosofi. Doktorgrad i økonomi oppnådde han ved Norges Handelshøyskole. Jakobsen var en av initiativtagerne til Senter for økologisk økonomi og etikk ved Handelshøgskolen i Bodø. Han har skrevet en rekke bøker og artikler – ofte i samarbeid med andre, særlig Knut Ims og Stig Ingebrigtsen (se liste etter intervjuet).

*

Økologisk økonomi[1] i akademia og i forhold til praksis

Christian Egge: Ove Jakobsen, du er professor i økologisk økonomi og etikk. Hvilken plass eller status / situasjon har du innenfor økonomifagmiljøet i stort i dag – sammenlignet med for 5 eller 10 eller 15 år siden? Får du trykket dine artikler over alt, eller er slike som du henvist til egne spesialtidsskrifter? Hvordan er det å være en økologisk økonom i dagens samfunn 2009?

Ove Jakobsen: Da må vi skille  mellom to ting. Det ene er hva gjelder den akademiske verden – og det andre hva gjelder relasjonen til praksis. Når det gjelder handelshøyskole og universiteter har det skjedd en endring de siste årene.  Jeg blir stadig oftere invitert til å holde foredrag og debattinnlegg på universitetene – særlig i Norge. Det som er det spesielle er at det ofte er tverrfaglige fora som inviterer en økologisk økonom, for økologisk økonomi er et fag som sier at økonomien er innvevd i andre fagområder; det går ikke an å isolere og abstrahere det ut og si at det er et fag som kan operere helt isolert fra andre ting. Så de stedene jeg har vært nå i vår er blant annet noe som heter Tverrfaglig Forum på universitetet i Oslo. Der møtte det opp 60 mennesker, veldig overraskende og veldig flott – fra alle mulige institutter og fakulteter som var med og diskuterte økonomiens fremtid i relasjon til medisin, samfunnsfag, biologi og andre områder.

Man ser at dette er et tema som berører mange. En av grunnene er at økonomien har ekspandert de senere år, slik at uansett hvilket fagområde du er engasjert i, så blir du konfrontert med økonomiske begreper og økonomiske teorier. I mange sammenhenger oppleves dette litt frustrerende. Mennesker fra ulike fag sier at når de tar opp tråden med ”mainstream” økonomer på universitetet eller på Handelshøyskolen i Bergen eller på BI (Bedriftsøkonomisk Institutt) i Oslo – eller på universitetene rundt omkring, så er det veldig vanskelig å kommunisere fordi at de befinner seg i forskjellige verdener. De har imidlertid oppdaget at personer som representerer økologisk økonomi er veldig åpne for dette tverrfaglige perspektivet, og for temaer som mange innenfor mange andre fag også er opptatt av. Så derfor har vi en veldig god dialog for tiden.

Det andre når det gjelder den akademiske verden er at det er forskjell på ulike institusjoner. Ved Handelshøgskolen i Bodø har det alltid vært veldig gode betingelser for å arbeide med dette faget. Ved vårt senter for økologisk økonomi og etikk er det 11 personer ansatt eller plassert; 6 fagstillinger og 5 stipendiater. Det er unikt ikke bare i norsk, men også i europeisk sammenheng. Det samme hadde ikke vært mulig på Norges Handelshøyskole i Bergen for eksempel. Der finnes enkelte personer, for eksempel en som jeg samarbeider veldig mye med, Knut Ims, en ensom svale der, og som har problemer hele tiden med å legitimere sin plass i systemet. På den andre siden rapporterer han også at forholdene blir bedre nå, for instituttledere og rektorer ved disse institusjonene ser at verden rundt oss er ute etter kunnskap som er verdiforankret på en eller annen måte. Altså, økonomi kan ikke lenger skjule seg bak en slags objektivitetside om at økonomiske vurderinger er ”verdinøytrale og objektive”. Alle økonomiske vurderinger er basert på et eller annet verdifundament, og da er det om å gjøre å gjøre det eksplisitt og få det frem. Dette er slik mange ser det et problem for mainstream økonomi, fordi at da tar man opp en type spørsmål som er vanskelig å håndtere innenfor de modellene der alt kan kvantifiseres – for nå går vi inn på et område der vi snakker om verdier som skal ligge til grunn for prioriteringer, og disse verdiene er ikke slik at de kan få plass i en kostnadsnytteanalyse. Dermed blir det hele mye mer komplisert, og jeg tror muligens at det blir to paradigmer, to måter å tenke økonomi på som kolliderer og som gjør at det blir konflikter.

En annen ting som også gjør at økologisk økonomi er i en litt spesiell situasjon er at vi ikke er så veldig opptatt av konflikten mellom marxistisk økonomi og markedsøkonomi. Vi oppfatter begge de to tradisjonene som trygt forankret innenfor en mekanistisk måte å tenke på innenfor en opplysningstidstradisjon der man prøver å objektivere og kvantifisere størrelser. Begge er vel enige om at vekst er bra, men de er uenige om hvilke metoder som er best egnet for å få denne veksten i gang. Mens økologisk økonomi sier at vekst er ikke målet; profitt eller økonomisk overskudd er midler til å realisere andre mål. Diskusjonen handler da om: hva er disse andre målene?

Innenfor en akademisk kontekst er det altså blitt mer aksept for at det også innenfor økonomi bør være rom for flere ulike tilnærminger til faget, slik som man finner i de fleste andre fagområder. En lærebok i økonomi skiller seg vanligvis ut fra lærebøker i de fleste andre fag ved å være totalt endimensjonal; det finns ikke kritikk, det finns kun en beskrivelse av et neoklassisk paradigme og hvordan det fungerer. Det sies eksplisitt. Mens innenfor psykologi, sosiologi og andre fag har man ulike, motstridende perspektiver. Så jeg tror at økonomifaget har veldig godt av en diskusjon der noen ser dette på en litt annen måte.

Det må understrekes at dette ikke er noe nytt i og for seg. Tråden går som i mange andre sammenhenger helt tilbake til Aristoteles der han skiller mellom krematistikk og økonomi, der økonomien var det som gikk på ressursforvaltning og som var den egentlige økonomiske oppgaven, mens krematistikken gikk på dette å få penger til å ”formere” seg. Dette er jo veldig interessant, for det er dette som ligger til grunn for både dagens miljøkrise og finanskrise – at du har en ubalanse mellom finansøkonomien og det vi kan kalle realøkonomien. Som sagt, dette har vært påpekt opp gjennom historien flere ganger, og jeg har da prøvd å få et visst historisk blikk på det slik at man kan se at denne debatten mellom klassisk eller neoklassisk økonomi og andre måter å tenke på er noe som har pågått over lang tid, men det har ikke vært trukket inn i økonomifagene slik de har blitt undervist på universiteter og høyskoler, og det er noe jeg synes er oppsiktsvekkende.

Jeg vil nevne Kenneth Boulding, en person som lanserte økonomi som et fag som er integrert i et systemperspektiv, der man ser økonomien integrert i samfunnet og integrert i naturen. Og vi må akseptere at naturen ikke vokser. Dermed har man problemer med å si at vi skal ha en økonomi som vokser innenfor et system som ikke vokser. Dette sa han på 60 – og 70 tallet. Det ble mer og mer tydelig på 80 tallet da han lanserte begrepene ”spaceship economy” og ”ecological economics”. Boulding døde i 1993.

Så har vi Nicholas Georgescu-Roegen, en rumensk økonom som etter hvert flyttet til USA og som lanserte noe han kalte bio-økonomi. Denne bio-økonomien er forankret i en termodynamisk forståelse av virkeligheten, der man går ut fra – på samme måte som hos Boulding – at verden ikke vokser, og da må man ha en økonomi som er tilpasset et slikt økosystem. Det som Georgescu-Roegen tilfører i tillegg er at økonomiens mål er ”enjoyment of life”. Så det han hevder er at når du studerer en nasjon eller en region så skal du først gå rundt og se hvordan folk har det. Om folk har det bra eller det han kalte en høy ”enjoyment of life”, da har vi en god økonomi. Det som er tilfelle  i dag, er at vi sier at økonomien er god dersom vi har en høy vekstrate i BNP (Brutto Nasjonal Produkt). Helt uavhengig av hvordan folk har det. Nå viser det seg faktisk gjennom mange empiriske undersøkelser at folk ikke har det så forferdelig bra i mange av de rike vestlige land. Det er klart at vi har det bra på veldig mange områder, men det rapporteres samtidig om en tiltagende opplevelse av meningsløshet og den typen av eksistensielle problemer. Så det som denne Georgescu-Roegen var ute etter, det var altså å finne en balanse. At økonomiens resultat av økonomisk aktivitet skulle bidra til å skape det gode samfunn.

Jeg vil også nevne Fritz Schumacher, tyskeren som etter hvert ble engelskmann, som var på studietur i Burma og som kom tilbake og lanserte noe han kalte ”buddhistisk økonomi”. Denne buddhistiske økonomien er en økonomi som er basert på nærhet til ressurser og nærhet til folk. Derfor er slagordet ”Small is Beautiful” – som også den boken han lanserte heter – veldig vesentlig i denne måten å tenke på. Det gode liv er ikke et liv der vi forbruker mest mulig. Vi skal ha et godt liv, men minst mulig forbruk, sier han. Spørsmålet blir: hva slags forbruk? Da blir det en annen  type diskusjon.

Så har vi selvfølgelig de nå levende bidragsyterne innenfor dette feltet, og da er Herman Daly en av de sentrale. Han er den som ga begrepet økologisk økonomi et konkret innhold.

Alt i alt er temaet mer fremme i lyset i den akademiske diskusjon i dag enn tidligere, men vi kan ikke på noen som helst måte si at vi utgjør en viktig  del av undervisningen og forskningen ved de tunge institusjonene. På den andre siden er det slik at dette temaet dukker opp stadig oftere. Når det gjelder publisering, så har vi i og for seg ikke hatt store problemer med det, men det som er saken her er jo at alle fag har egne tidsskrifter i dag. Det er litt av problemet med vitenskapen. Den splittes opp i stadig mindre biter, og disse mindre bitene får egne fagtidsskrifter, egne kurs, egne institutter og egne rom på universitetene, slik at de får mindre og mindre kontakt med de andre. Man blir altså mer og mer abstrahert ut av virkeligheten. Og da ender man opp slik en filosof som jeg er veldig inspirert av: Alfred North Whitehead; han blir betraktet som en av de viktigste filosofer i det forrige århundret, men han er likevel stort sett ikke referert i en eneste lærebok i filosofi i Skandinavia. Han lanserte noe som han kalte Philosophy of Organism. Han har et uttrykk som han kaller The fallacy of misplaced concreteness. Denne fallacyen er altså den fellen man faller i når ting blir abstrahert ut av den virkeligheten vi står inne i, og vi faller for fristelsen til å tro at abstraksjon er virkelighet. Og det er det man gjør innenfor økonomi i stor grad; man tror de økonomiske modellene avspeiler virkeligheten slik den er, og så glemmer man at det er en abstraksjon. Så svaret på spørsmålet om vi får publisert våre ting er: ja –  og det er videre slik at det er ofte i egne tidsskrifter. Men det er ikke noe spesielt for dette faget, det er det som er tilfelle jevnt over.

Så kommer vi til den andre delen av saken: hvordan er det med økologisk økonomi i relasjon til praksis? Der er det slik at jeg har enormt mange forespørsler om å holde foredrag og bidrag og innledninger til kurs og konferanser og møter både i privat næringsliv, i offentlige etater og i politiske partier. Det er særlig partier man kan kalle rød-grønne, bortsett fra Arbeiderpartiet da, i Norge; de har ikke vist særlig stor interesse. Men Venstre, Senterpartiet, SV – Høyre til og med – og en del andre har sagt at vi må lete etter nye løsninger, vi må ha nye måter å håndtere de utfordringer på som vi står overfor, fordi at den gamle ”verktøykassen” – for å snakke mekanistisk – passer ikke til de utfordringer vi har. Da er de på jakt etter personer som kan legge frem økonomifaget på en litt annen måte enn de er vant til. Det er ikke dermed sagt at de aksepterer alt og at det går rett over i praksis, men i mange sammenhenger har vi oppdaget at disse tankene som ligger innenfor økologisk økonomi blir brukt – innenfor for eksempel avfallsbransjen. Der har vi sett det i veldig stor stil. De er blant våre beste venner. Helsevesenet er en annen god venn, fordi de er veldig opptatt av at når pengene skal styre helsevesenet, så er det en god del grunnleggende verdier som faller bort – så de er fascinert av en økonomi som sier at ”pengene er midler til å realisere disse andre verdiene”, slik at de kommer frem i lyset. Så har vi landbruket, og da særlig innenfor økologisk landbruk; der er det også en veldig stor interesse for temaet økologisk økonomi, og det kan jo skyldes at vi er forholdsvis nært beslektet på mange måter. De vil jo også si at landbruket er en del av en levende natur og et levende samfunn, på samme måte som vi sier at økonomien er en del av dette levende systemet.

Så vi kan si at interessen for den tematikken som vi tar opp i økologisk økonomi har vært rimelig stor innenfor praksisverdenen la oss si i 5, 6, 7, 8 år, men også der er det en veldig sterk økning i den senere tid, og jeg vil jo tro at miljøkrisen og finanskrisen har vært med på å aktualisere temaet. Alt i alt, vi har det rimelig bra for tiden.

Finanskrisens forhold til miljøkrisen og sosiale ulikheter

Symptomdempning rekker ikke som løsning

CE: Når det gjelder den pågående finans- og kredittkrisen som vi opplever nå og som har pågått i ca ¾ år – i hvert fall har vi hørt mye om den fra høsten 2008 i Sverige; hva betyr denne for deg med ditt spesialområde som økologisk økonom?

OJ: Det har medført at vi har fått en god del henvendelser blant annet fra journalister og andre som spør: har vi noen gode løsninger på dette problemet, denne utfordringen? Slik jeg ser det ut fra mitt perspektiv, så er finanskrisen et resultat av en ubalanse mellom det vi kan kalle for en finansøkonomi og en real økonomi. Finansøkonomien har vokst helt uhemmet, og det har skrudd opp forbruket av alle typer realøkonomiske objekter på en slik måte at det hele til slutt bryter sammen. Det som har forsterket denne krisen er vel også denne voldsomme trangen til å gi folk stadig mer penger slik at de får kjøpe mer uten å stille sikkerhet for lånene som de får. Det er jo det vi blir fortalt var begynnelsen til krisen i USA, altså at folk uten jobb og inntekter og uten garantier får penger til å kjøpe både hus og mer til – slik at man får opp produksjonen og opp veksten i økonomien. På et eller annet tidspunkt bryter dette sammen – det er ingen stor overraskelse for noen.

Spørsmålet er: hvordan skal man håndtere det? Økologisk økonomi kommer inn der med et litt annet svar enn det tradisjonell økonomi gjør. For innenfor en mainstream økonomi vil man da si at vi må sette i verk tiltak for å dempe symptomene, altså symptomdempende medisin. Hvis vi da tenker litt organisk her, så vet vi jo at hvis vi bruker symptomdempende medisin, så lever vi videre som før, men uten at vi merker symptomene. Det er jo poenget med det hele. Den medisin man bruker er å gi folk mer penger slik at de kan holde forbruket oppe, og man har gitt via banker og via andre institusjoner. Summen blir i dag beregnet til rundt 40 000 milliarder norske kroner (globalt). Det er en ganske stor sum – som er gitt til banker og andre for å stimulere til forbruk, til produksjon og til vekst. Innenfor økologisk økonomi vil vi si at vi må gå hakket under; vi må gå på det patologiske nivå og prøve å finne ut hva som er årsaken til at disse symptomene oppstår, og så må vi prøve å gjøre noe med det. Vi kan gjerne gå under det igjen, og prøve å finne ut hva denne patologien er forankret i, og det kan vi komme tilbake til i intervjuet her om vi kommer til dette med ulike virkelighetsoppfatninger.

Men la oss holde oss til symptombehandling. Det som skjer i dag er jo ganske nifst: at man pøser ut så mye penger til den rike del av verden, for det er jo stort sett der pengene går slik at vi skal kjøpe mer. Når vi vet at de to store problemene i verden i dag er for det første overforbruk av ressurser – og overproduksjon av avfall som går tilbake til naturen, altså naturen blir både tappet for ressurser og blir overlesset med avfall som skal inn i økosystemene på en eller annen måte; dette er et stort problem. Det andre store problemet er knyttet til forskjellen mellom rik og fattig. Nye undersøkelser viser at forskjellen aldri har vært større mellom rike og fattige land, og forskjellen mellom rike og fattige internt i de rike land blir også større og større. I de skandinaviske land, som er kjent for å ha liten forskjell mellom de som har mest og de som har minst, så er forskjellene økende her også. Det stod nettopp i avisen at i Norge var nå forskjellene større enn noensinne. Og mange argumenterer med at det er bra, for da skal man altså bli motivert og arbeide mer og produsere mer og forbruke mer.

Det som da på en måte kan være et middel til å dempe symptomene blir altså en viktig årsak til å forsterke den miljøutfordringen vi står overfor. Så i det økologisk-økonomiske perspektivet vil løsningen ligge i at man finner en balanse, vi må prøve å tilpasse vår produksjon og vårt forbruk til det som jordkloden gir mulighet for. Og de fleste er vel enig i at vi har krysset den grensen for en del år siden. Vi bruker i dag mer enn det jordkloden gir grunnlag for. Jeg tror man sier 1,2 kloder cirka er det man bruker pr. dags dato globalt. Men så er det jo det at forskjellene er enorme. I USA for eksempel bruker man 6 -7 ganger så mye som jordkloden gir grunnlag for, mens man i en del fattige land bruker 0,1 og 0,2. Så poenget her er at vi må bidra til å utjevne disse forskjellene. Vi må altså bruke økonomien som et virkemiddel til å utjevne forskjellen mellom rike og fattige og få en økonomi som er sunn, selv om den ikke vokser kontinuerlig.

Nå blir vi jo proppet fulle med at en sunn økonomi er en økonomi som er i vekst. Det er ikke en objektiv sannhet, men det er en sannhet som er betinget av at man aksepterer det neoklassiske vekstparadigmet. Hvis man ikke gjør det, hvis man derimot aksepterer at virkeligheten ikke er vekst, eller at jordkloden og økosystemene ikke vokser kontinuerlig, så må vi også finne at økonomien må utvikles på en slik måte at den kan være sunn uten denne kontinuerlige veksten. Dermed kan man altså si at økologisk økonomi bidrar til å forstå og løse finanskrisen ved å sette den inn i en større sammenheng – og ved å se den i sammenheng med andre utfordringer, for eksempel det som er knyttet til miljø som jeg sa, men også til sosial utvikling.

Mekanistisk eller organisk virkelighetsforståelse

som bakgrunn for ulike typer av økonomisk tenkning

CE: Du arbeider en god del med en dypere bakgrunn for økonomisk tenkning. Du snakker i dine artikler om ulike typer av virkelighetsforståelse, den mekanistiske og den organiske. Du hevder at den mekanistiske fører til det du kaller et ”atomisert konkurransesamfunn”, profitt-tenkning, tyngdepunktet kommer på en snever egeninteresse, mer kausaltenkning, (tro på) determinisme, lojalitet eksklusivt innenfor grupper men ikke til alle, begrenset dygdsetikk, hemmelig samarbeid osv – og du sier at dette er en typisk vestlig tenkemåte. På den andre siden snakker du om en organisk virkelighetsforståelse som impliserer ”samarbeidende nettverk med kryssende perspektiv”; da tenkte jeg på Buddha som sa at alt i den betingete verden er et nettverk av gjensidig avhengighet – som sikkert Fritz Schumacher var interessert i. Der er mer dialog som inkluderer alle parter – også såkalte konkurrenter innenfor en bransje, der finnes kretsløpstenkning, større kreativitet, bevissthet om den gjensidige avhengigheten, flere løsninger enn i en ren kausaltenkning, holisme og kontekst er viktige begreper, økonomien som sådan er også en del av en større, levende organisme, der arbeides ut fra langsiktighet, ”The Common Good” og så videre. Nå lurer jeg på om du i dette intervjuet kan utvikle disse to virkelighetsbildene?

OJ: Det er et veldig godt spørsmål i tilknytning til det forrige, for hvis vi skal forstå de utfordringer vi står overfor i dag så må vi gå under overflaten, og der er problemet at de aller fleste løsninger på finans- og andre kriser er basert på symptombehandling, og der har vi et visst slektskap med medisinen, den klassiske skolemedisinen i relasjon til alternative medisinske tradisjoner. Skolemedisinen er ofte veldig opptatt av symptomene, altså å beskrive dem og håndtere dem – mens innenfor alternativ medisin er man opptatt av energibaner og mer dypereliggende årsaker til at disse symptomene oppstår, så det er et visst slektskap her.  Det som det bunner i er nettopp forskjellen på en mekanistisk og en organisk måte å tenke på.

Man sier gjerne at en mekanistisk virkeligoppfatning er en vestlig sak, og i filosofihistorisk sammenheng begynner man med Demokrit, med atomteorien. Han forklarte hele virkeligheten ut fra fysiske atomer som raser rundt i et tomt rom og kolliderer med hverandre, og har man nok informasjon, så kan man forutse hvor disse atomene tar veien. Denne måten å tenke på lå nede gjennom hele middelalderen, da kristendom og religion hadde hegemoni i ca. 1000 år. Så kommer renessanse og siden opplysningstid, og for opplysningstiden er det særlig Descartes som er blitt kjent for dette skillet mellom mennesket og resten av naturen, den menneskelige ånd og resten av naturen. Hele naturen inkludert det menneskelig legeme kan ifølge Descartes betraktes som et urverk, som en maskin. Poenget i den modellen er jo at hele naturen er satt sammen som et urverk, der tannhjul griper inn i tannhjul, og ved å forstå og beskrive hvert enkelt tannhjul og hvordan de henger i hop, så kan man forstå hele virkeligheten som en rent fysisk ting. Mange har vært inne på dette temaet, også innenfor det vi i dag vil kalle for tradisjonen innenfor økologisk økonomi. Jeg var inne på Boulding i sted, han er veldig opptatt av nettopp dette. Han påpeker at det finns selvfølgelig mekaniske systemer rundt oss. En bil er opplagt en mekanisk ting, og det er jo tannhjul som griper inn i tannhjul. Og ruster eksosanlegget i stykker, så kan man skifte eksosanlegg, og bilen er så god som ny. I en mekanisme kan man skifte ut defekte deler, og få helheten til å fungere igjen. Rett og slett fordi den enkelte delen ikke er integrert i de andre delene på samme måte som man finner i en organisme.

I en organisme er det imidlertid slik at den enkelte del påvirkes av tilstanden til de andre delene, altså slik som Aristoteles påpeker at det gode liv må leves innefor det gode samfunn. Vi er avhengige av hverandre. Mennesket dannes gjennom samspillet med andre mennesker og med naturen. I en levende organisme vil alle delene være påvirket av hverandre, slik at tilstanden til den ene delen påvirker tilstanden til den andre. Nå begynner vi å nærme oss noe interessant, nemlig: hvis det nå er på den måten, så kan man si at mye av den tenkningen som i dag ligger innenfor neoklassisk eller mainstream økonomi når det gjelder forholdet til naturen, den går ut på at man må ”reparere” de skadene som har oppstått. Det vil si at man tenker i en mekanisk bilmodelltenkning: enkelte deler i naturen er defekte; de må vi skifte ut og det koster penger. Jeg var inne i sted på at man hadde brukt 40 000 milliarder kroner for å dempe symptomene på finanskrisen i globalt perspektiv. Stern-rapporten som omtalte miljøproblemer, publisert for 2 år siden, hadde pussig nok akkurat det samme tall: det vil koste 40 000 milliarder kroner å reparere de skadene som vi har påført naturen. Da sa alle at det var et veldig høyt tall, og at det ville være umulig å bruke så mye penger. Men det er ikke det interessante! Det interessante er at noen hevder at vi kan bruke penger på ”å reparere en organisme”. Poenget er at i en organisme er det satt i gang irreversible prosesser som ikke lar seg snu. Det er altså ikke spørsmål om penger, men det er et spørsmål om vårt forhold til hverandre og til naturen.

Og det er ikke sikkert at det koster noe i det hele tatt, – men det koster altså en ny forståelse, vi må se våre egne aktiviteter i en større sammenheng, og hvis vi oppdager at det vi gjør er deler eller integrerte deler i denne større sammenhengen både på lokalt, regionalt og globalt nivå, så vil man samtidig oppdage at vi er medansvarlige for det som skjer. Det oppdager man nemlig ikke hvis man sier at disse bitene opptrer mer eller mindre uavhengig av hverandre og kan fikses uten at det berører helheten, slik man gjør innenfor en mekanistisk måte å tenke på. Så saken er altså at i en økologisk økonomi basert på en organisk måte å tenke på, så vil vi si at økonomien er en integrert del av samfunnet, en integrert del av naturen – samtidig som både samfunn og kultur og natur påvirker økonomien, så det er et gjensidig samspill her. Det som skjer når man for eksempel i norsk helsevesen innfører en ”new public management” som det heter, altså en bedriftsøkonomisk tankegang for å styre ”helseforetak”  som man kaller det for i dag, altså det blir bedrifter, – når man innfører disse begrepene og denne måten å tenke på så mekaniserer man et system som i utgangspunktet helt opplagt har med organismer å gjøre.

Så den tiden vi lever i nå er veldig polariserende i den forstand at det blir mer og mer mekanistisk, men samtidig blir det også stadig flere som oppdager denne konflikten og som begynner å arbeide for at de må tenke mer organisk. Som jeg sa, i et etikkperspektiv vil disse to perspektivene være veldig forskjellige, for i en mekanistisk måte å tenke på sier man at ”folk må ha mer skolering i etikk slik at de opptrer mer etisk”. Altså de må ¨læres opp” utenfra til å opptre etisk. Innenfor en organisk virkelighetsoppfatning vil vi derimot oppdage at vi er medansvarlige deler i denne integrerte helheten. Så etikken er iboende i faget, i økonomien. Og dette er en stor forskjell mellom økologisk økonomi og mainstream-økonomi. Vi sier at økonomi er en moralvitenskap. Dette er ikke nytt; det sa Adam Smith også: Økonomi er en moralvitenskap.

Senere har altså verdiene blitt renset bort, og man står igjen med en økonomi som er ”verdifri og objektiv”. Så man skal altså spørre en økonom til råds når man skal ha verdinøytrale og objektive svar – og det merkelige er jo at politikerne gjør det i økende grad, og bruker økonomiske argumenter for å velge mellom ulike handlingsalternativer, og da sier de at det ene er mer lønnsomt enn det andre. Det vil si at de tar stilling til hvilke verdier som er vesentlige, uten at de egentlig har debattert eller blitt bevisst hva de da egentlig sier. Så det som vi vil være opptatt av innenfor en organisk tankegang innenfor økonomien, vil være at en refleksjon rundt verdier blir veldig sentral. Og da er vi inne på en del av det som du stilte spørsmål om innledningsvis. Altså, istedenfor å konkurrere om de mest ressurseffektive eller økonomisk effektive løsninger, så må vi samhandle for å finne frem til de løsningene som gir det beste resultatet – alle verdier tatt i betraktning. Og det vil si at vi må la flere stemmer slippe til, det kan ikke bare være økonomer som bestemmer hva vi skal gjøre i dette samfunnet; vi må også ha andre aktører med, og derfor må vi etablere nettverk der ulike perspektiver blir hørt, og der man kan risikere at man velger handlingsalternativer som ikke gir den høyeste økonomiske veksten, men som blir valgt av helt andre grunner. Og dette blir mer og mer problematisk i dagens verden, der alt i prinsippet skal inn i en kostnadsnytteanalyse før man tar en beslutning.

Samtidig er det slik at det har gått så langt i dag at veldig mange oppdager problemet. Vi har som jeg sa innledningsvis helsevesenet som et veldig godt eksempel her; også universitets- og høyskolesystemene er begynt å våkne til liv her når argumentasjonen er at alt vi gjør skal gi inntekter til høyskolen; altså: hva er det som gir mest inntekter til høyskolen? Jo, det har man laget et system for. Dette systemet gjør at såkalte dannelsesfag blir lite interessant for de gir liten uttelling i forhold til ”redskapsfag” som er mer nyttige og som er mer salgbare på et marked. Så vi har en viktig oppgave foran oss, nemlig å argumentere for at vi må prøve å se det vi selv gjør i en videre sammenheng, og vi må prøve å etablere samhandling, samarbeid med grupperinger, med personer, med institusjoner som representerer andre perspektiver enn de vi selv har. Og dette er altså en del av en samarbeidende økologisk økonomi, og det er et veldig stort skille mellom den måten å tenke på – og en mekanistisk modell som går ut på at hver enkelt bit opererer mer eller mindre uavhengig, og der det bare er et spørsmål om hvordan man skrur det hele sammen, altså der det blir et rent teknisk spørsmål.

Bevissthetsendring krever refleksjon over vår forforståelse av virkeligheten

Innføring av eksamen filosofikum på økonomistudiet

CE: Jeg undrer på følgende: er den organiske virkelighetsforståelsen noe som vokser frem så å si av seg selv i dag, på grunn av miljø- og klimakrise – eller er det noe man kan propagere for, stimulere folk til å forstå? Altså: foregår det en bevissthetsendring i dag?

OJ: Jo, det første er jo at man må bli bevisst at det finnes ulike virkelighetsoppfatninger som påvirker hva vi ser. De fleste personer vil jo i dag si at de ser det de ser og altså bruke syn og hørsel og sanseorganene som et sannhetsvitne på hvordan ting er. Når man tenker litt dypere på det, så er det slik at man ser det man ser etter. Man har noen forutinntatte holdninger som bidrar til å tolke de inntrykk som møter oss i hverdagen. Og det vi ikke er oppmerksom på, det er at vi i stor grad i den vestlige del av verden er opplært til å tenke mer eller mindre mekanistisk, kausalt. Man prøver å finne årsaken til ting, kausalårsaker, årsak / virkning, og man lager seg et system der ting kan forklares og der ting kan predikeres. Økonomi er ikke noe unntak der, man prøver å lage modeller som er slik at man kan forutse hva som skal skje ut fra informasjon om disse variablene og hvordan de henger sammen. Altså rent mekanisk. Nå er jo prediksjonskraften i økonomien dårlig. Det var svært få som så at det kom en slik finanskrise nå for eksempel. Noen så det selvfølgelig, eller – det er ikke sikkert at de en gang så det, det er litt uenighet om når ting skjer, – noen hadde flaks og sa de rette ting på rett tidspunkt og ble vel kanskje uberettiget berømt for det. Men – økonomien har ikke noen særlig suksess i å forutse finanskriser for eksempel, slik som astronomien kan forutse en solformørkelse. Så der er det en ganske stor forskjell.

Det som skjer innenfor et sosialsystem er på ingen måte sammenlignbart med det som skjer innenfor et mer mekanisk system som er  betinget av naturlover. Dermed må vi si at det å oppdage betydningen av sin egen grunnforståelse eller forforståelse som man kaller det for, det er veldig viktig. Og det er noe som jeg er veldig opptatt av å prøve å innføre i mange kurser på handelshøyskolen i Bodø, altså en refleksjon over hvorfor vi ser det vi ser. Dette har blant annet resultert i at vi fra neste høst innfører eksamen filosofikum, altså et filosofikurs, 10 studiepoeng, obligatorisk for alle studenter. Og det er nyttig i denne norske handelshøyskoletradisjonen i hvert fall, at man blir konfrontert med den type spørsmål i det første semesteret på det første studieåret. Altså man må tenke over: er den måten vi har tenkt på i det 18:e, 19:e og det 20:e århundret den eneste måten å forstå virkeligheten på? Eller kan vi lære noe av vår egen tradisjon tilbake til Aristoteles og alle de filosofer og vitenskapspersoner som har vært opptatt av en organisk tilnærming? Som jeg sa innledningsvis, så er det mange av dem også innenfor økonomien. Så det er bare å hente dem frem og prøve å finne ut av hvordan verden ville  se ut i dag dersom vi legger et slikt perspektiv til grunn.

Istedenfor å drive propaganda for et syn, så tror jeg det kan være vel så lurt å gjøre oppmerksom på at det faktisk er slik at vår forforståelse påvirker det vi forstår av verden rundt oss. Det er viktig å reflektere over denne forforståelsen. Da oppdager jeg at veldig mange opplever ganske sterkt at mekanistiske modeller passer ikke på den verden vi lever i, for menneskesamfunn, fordi både vår egen organisme og de organisasjoner og de samfunn vi lever i er mer organiske enn mekaniske. Altså, vi påvirker hverandre. Hvis en person i en organisasjon blir erstattet av en annen, så endrer hele organisasjonen karakter. Ikke slik som med bilen der vi skifter en del og resten av bilen er helt identisk. Vi påvirkes av at personer kommer og går. Ethvert menneske har en innvirkning på samfunnet rundt dem. Ethvert liv som er levd har hatt en innflytelse på lokalsamfunnet, og for så vidt i stor sammenheng på hele verden. Det blir som ringer i vannet. Man ser dem kraftigst nært. Men poenget er at i en organisk måte å tenke på blir hver enkelt av oss betydningsfull. Dette bidrar – i tillegg til å gi mening – til at vi ser vårt ansvar. Vi blir ansvarliggjort på en annen måte. Dette er noe jeg synes er veldig viktig. Både i relasjon til naturen og i relasjon til samfunnet rundt oss.

Så denne refleksjonen rundt spørsmålet: er verden som en mekanisme, som et urverk, eller er virkeligheten rundt oss mer som en dynamisk organisme der det vi gjør har betydning? Som sagt, min opplevelse er at når man tenker over dette og prøver å gi eksempler på det, så opplever de fleste at det er faktisk slik at det jeg foretar meg har betydning. Ikke den helt store innvirkningen på verdenssituasjonen til enhver tid, men i det lille, i relasjoner til andre mennesker er mitt liv betydningsfullt. Det vil si at også en økonoms liv er betydningsfullt… og det en økonom gjør har virkninger utover et rent lønnsomhetsregnskap.

Refleksjoner over denne type spørsmål bidrar til å skape endring. Så jeg vil si at det å oppfordre til å tenke igjennom hvordan man opplever sin plass i den virkeligheten vi lever i, bidrar til å sette fart på dette skiftet fra en mekanisk til en organisk måte å tenke på. Men nå er det så at det er ikke det ene eller det andre, for det er jo hele tiden fornuftig å prøve å forstå: når er det mest mekanisk, og når er det mest organisk? Som jeg var inne på, så er både boligbygging og bilkonstruksjoner og datamaskiner veldig mekaniske saker, så det vil være håpløst å begynne å betrakte dem som organiske vesener. På den andre siden må vi se at når vi snakker om mennesket og menneskesamfunn og økonomi og naturen, så er dette organiske størrelser som vi må forholde oss til på en annen måte enn vi forholder oss til mekaniske størrelser. Så i stedet for å si at vi er for det ene eller det andre, så må vi se til at vi klarer å se når vi er inne i en organisk sammenheng – og når vi er inne i en mekanistisk. Og den diskusjonen er helt fraværende i dag, slik at alle sammenhenger blir oppfattet som mekaniske. Og det medfører altså at man får masse kollisjoner der det oppstår ubehageligheter. Hvis man da har, som man ofte kaller det for, en ”verktøykasse” som også er et veldig mekanistisk ord, altså politikerne rår over en verktøykasse sier de selv, det vil altså si at de har definert seg som mekanikere som går rundt og reparerer ting, da har de allerede sagt at vi ikke har muligheten til å gjøre noe med denne ubalansen i organismen. For den krever ikke en verktøykasse, men den krever en utvidet forståelse for hvordan ting henger sammen.

Hvor finner vi en organisk virkelighetsforståelse historisk og geografisk?

CE: Er en organisk virkelighetsforståelse noe som man finner mer av i Østen enn i Vesten?

OJ: Så enkelt kan man ikke si det. I år har jeg vært veldig heldig; jeg har en student, en jente som kommer fra andre siden av Uralfjellene i Russland. Fra en by som jeg aldri har hørt om, inne på slettene bak fjellene. Så har jeg en jente som kommer fra Ghana, og en student, en gutt som kommer fra Guatemala og som har Mayaindiansk opprinnelse. Alle disse tar økologisk økonomi som fordypningsområde på Masterstudiet. Det interessante er at når jeg da begynner å dosere om Whitehead’s Philosophy of Organism og går igjennom disse økonomene i denne tradisjonen som vi har vært inne på nå: Boulding, Georgescu-Roegen, Schumacher, Daly og så videre så sier de: Ja men denne måten å tenke på er jo noe som vi har fått servert fra fødselen av, vi er vant til å tenke på verden på den måten. Så sier de samtidig at i deres del av verden er det en dobbeltsidighet, for økonomien er i økende grad en vestlig markedsøkonomi. Så i Guatemala for eksempel, når det gjelder kaffedyrking som min student skrev Masteroppgave om i år, sier han at disse to typer av økonomi lever side om side. Man har en organisk, levende dynamisk økonomi som gjelder for lokal- og nærmiljø – og så har man samtidig en voksende globalisert markedsøkonomi som styrer ting rundt den. Og denne konflikten er ganske alvorlig mange ganger.

Det er vel det man har oppdaget i Fair-trade-tradisjonen: markedsøkonomien tar ikke hensyn til de behov, de rettigheter som produsenter måtte ha. Der er det kun snakk om markedskrefter. Og markedskrefter er jo veldig nært korrelert til pengemengde, slik at de som styrer pengene da får mest makt – og dermed vil disse kaffeprodusentene få utrolig dårlige vilkår. Og det er det mange i Vesten etter hvert som er blitt oppmerksomme på og som ser, og faktisk også er villige til å gjøre noe med, altså betale mer for eksempelvis kaffe eller vin, te eller appelsinjuice eller hva det skal være – rett og slett fordi vi ser at vi må arbeide mot markedskreftene. Vi må si at rettferdigheten er viktigere enn jakten på økonomisk profitt.

Så på dette området er det heller ikke spørsmål om vi er for det ene eller det andre, men spørsmålet er: når passer den ene måten å tenke på, og når passer den andre måten å tenke på? Jeg vil si at når det gjelder matproduksjon for eksempel, så er det helt åpenbart at i mange fattige land – og for så vidt i vår del av verden også, er det viktig at man utnytter disse ressursene optimalt, og det skjer ikke gjennom en rendyrket markedsøkonomi, men det skjer gjennom en lokalt basert økonomi, der man utnytter ressursene for å tilfredsstille de behov som måtte være i regionen.

CE: Skulle man da heller kunne si at en organisk virkelighetsforståelse finner man ofte i såkalte tradisjonelle samfunn, hos urbefolkninger som indianere, Maoris, Aboriginer, Inuiter, samer osv?

OJ: Jeg tror man kan si det, men jeg vil også si at vi finner det i vår egen kultur før opplysningstiden setter inn. Den aristoteliske (europeiske) måten å tenke på er jo veldig nært opp til dette, er temmelig lik. Men så spekulerer man da på om Aristoteles har fått sin inspirasjon fra buddhismen, og hvordan koblingen har vært der. Mange vil i dag si at det er åpenbart at den gylne middelvei er veldig likt beskrevet i buddhismen og i Aristoteles’ filosofi, så det er nok en kobling der. Når man snakker om Spinoza, som også var en organisk tenker, så finnes det også en diskusjon om han var inspirert av denne østlige filosofien. Mange har oppdaget noen koblinger her som kan gi interessante innspill til den diskusjonen. Det samme kan man si om Whitehead, som også åpenbart var inspirert av det. Så du kan godt si at i en østlig filosofi finner man dette veldig godt utviklet.

Det som jeg tror er et viktig skille her er mytologiske forklaringer  og mer filosofiske forklaringer. Og jeg vil da si at ut fra mine erfaringer så ser man at østlig filosofi  er veldig godt begrunnet i forhold til en del mytologiske forklaringer eller fortellinger, som også kan tolkes som ”organiske”.

Abraham Maslow, den humanistiske psykologen, refererer til en veldig interessant undersøkelse blant indianerstammer i Nord-Amerika og Sør-Amerika, der han fant at det fantes to typer  kulturer. Den ene var veldig lik den mekanistiske måten å operere på, og den andre var mer organisk. Dette gjorde han rede for ganske grundig, og han sier da at i de stammene som var basert på konkurranse, i disse samfunnene der det var om å gjøre å tenke individualistisk og kare seg opp ved hjelp av å trykke ned andre, der var effektiviteten lav, mistenkeligheten var høy, man hadde ikke tiltro til andre, man fikk lite ut av ressursene og det oppsto mye konflikter og bråk. Han kalte det ”lavsynergisamfunn”. Den andre typen samfunn som han refererer til, altså blant indianerstammer, det var de som han kalte for ”høysynergisamfunn”. De var basert på samhandling, på samarbeid, på respekt for andres synspunkter, altså alle de tingene som vi i dag knytter opp mot en organisk samfunnsforståelse.

Så det er interessant at man i en lang historisk tradisjon faktisk finner at disse to måtene å organisere samfunn på har eksistert veldig lenge, slik at på den ene siden kan vi si at den organiske måten å tenke på er mer knyttet opp mot de tradisjonelle kulturene rundt omkring på jordkloden, men samtidig må vi si at den mekanistiske måten å operere på heller ikke er helt spesiell for Europa i dag. Det er noe man finner andre steder også.

Det interessante er jo at man finner ut at det som gir best resultat, også økonomisk, er samhandlings-, samarbeidsøkonomien. En konkurranseøkonomi vil hele tiden føre til splittelse, til konflikter på ulike områder som gjør at det blir ineffektivt. Maslow prøvde i sin tid å overføre dette til moderne økonomi, men da vil jeg si at hvis man ser på verden i dag, så er det enda lettere å se denne kontrasten, for det som har skjedd i dag er jo at konkurranseøkonomien har ført til et så stort kontrollbehov, altså at vi må kontrolleres fra morgen til kveld  slik at vi ikke lurer hverandre, at vi følger visse grunnleggende lover og regler som kontrollerer dette samspillet, at denne kontrollvirksomheten på en måte reduserer effektiviteten i økonomien noe formidabelt. Vi ser det på flyplasser og vi ser det overalt: uendelig store ressurser går på å kontrollere hverandre slik at ting ikke går galt.

Herman Daly er en av dem som har satt ord på dette og sier at veksten i dag er uøkonomisk. Det vil si at en vekstøkonomi – når den kommer over et visst nivå – har så mange omkostninger med reparasjon, kontroll, å holde orden – at disse omkostningene blir større enn fordelene med veksten. Og det kinkige i dagens økonomi er at disse kontrolltiltakene blir plusset på slik at de tyder på, får det til å se ut som at det er enda større vekst totalt sett. Det blir jo lagt sammen, slik at ”veksten blir dobbel”. Hvis du både har en vekst som fører til masse problemer – og du må bruke midler for å løse disse problemene og håndtere dem, så får du altså en kjempestor vekst, – men da blir det også lettere å forstå at en slik vekstøkonomi ikke bidrar til et bedre samfunn, men til et samfunn som vi må bruke mer og mer ressurser på å holde sammen. Og dette er ikke akkurat økonomisk (gunstig) i reell forstand når man gjennomskuer det.

Ulike fremtidsscenarier

CE: Hvordan tror du verden ser ut om en ti års tid om vi ikke klarer i tilstrekkelig grad å endre vår virkelighetsoppfatning i retning av en organisk forståelse? Om vi derimot klarer en radikal endring – klarer vi da faktisk å forbedre tilstanden på planeten lokalt og globalt? Kan du skissere to slike scenarier? Med ”vi” mener jeg da den delen av menneskeheten som legger beslag på størstedelen av ressurser hva gjelder råstoffer: utvinning / foredling / produksjon – og konsumpsjon / produksjon av avfall — altså ”input” og ”output”.

OJ: Endring kan skje på mange måter. Det ene er drastiske, brutale endringer som går fort, og det andre er den type endringer som går sakte over tid. Hvis man fortsetter som i dag med for sterk belastning av økosystemene, om dette skulle være det ene scenariet, så vil det si at vi fortsetter å prøve å dempe symptomene der de oppstår rundt omkring. Det er klart at det kan gå en god stund, men de problemene som oppstår i kjølvannet av dette blir større og større, så på et eller annet tidspunkt vil dette da bryte sammen. Noen vil si at det er nettopp det som skal til for at dette nye verdensbildet dukker opp, nemlig at vi ser at dette systemet som vi tviholder på ikke fungerer. Så det er et scenario som er både positivt og negativt. Det er bare det at hvis man fortsetter slik som i dag, så vil man på et eller annet tidspunkt faktisk bli nødt til å gjøre noe annet.  Men da er spørsmålet som mange tar opp: er det for seint? Er det kommet så langt i den negative utviklingen  på samfunnsplan og i naturen, i økosystemene at det er for seint å gjøre noe med det? Det er det ene scenariet.

Det er vel ingen som tror det er mulig å dempe symptomene til evig tid. Vi ser disse grunnleggende konfliktene: vi bruker for mye, vi skaper for mye avfall. I et organisk perspektiv er det nødt til å komme avfall. I enhver levende organisme kommer det ting inn, og det kommer ting ut. Hvis vi da oppfatter og skjønner samfunnet og økonomien ut fra det perspektivet, så vil en vekstøkonomi føre til mer og mer ressursforbruk og mer og mer avfall. Det er ingen vei utenom. Dette vil da på et tidspunkt føre til at naturen kollapser – og samfunnssystemene også – av den enkle grunn at vi heller ikke klarer  å omfordele ressurser. Altså: de to grunnleggende spørsmålene som vi begynte med: forholdet mellom fattige og rike og overforbruk av ressurser. Så, hvis vi ikke klarer å gjøre noe med det, hvis det eneste vi gjør med denne rik-fattig-dimensjonen er å gi U-hjelp og støtte som liksom holder systemene sånn passelig i gang, uten å sette i verk tiltak som fører til en reell omfordeling av ressurser som gjør at alle får et rimelig godt livsgrunnlag, så vil man bare skyve problemene foran seg helt til de til slutt blir så store at det hele bryter sammen – eller det skjer så fort at man ikke har tid til å legge om kursen.

Det andre alternativet som jeg har mer tro på og som jeg for så vidt synes jeg ser tegn på både her og der, det er jo nettopp dette at det skjer veldig mye positivt i dag. Vi ser endringer innenfor produksjon av forskjellige typer varer, innenfor matvareproduksjon, mer økologisk produksjon, og man ser en sterk vekst av dette med lokalt produsert mat, slow-food bevegelsen er viktig, og dette med ”kortreist mat” er et begrep også i vår del av verden. Nå må man jo si at Skandinavia ikke er ledende på disse områdene her; kanskje fordi at vi ikke ser de viktigste eller negative symptomene ennå. Vi har det rimelig bra på alle områder, så vi er mer opptatt av dette på et teoretisk plan, mens i andre deler av verden skjer det veldig mye. Dette kommer jo til vår del av verden etter hvert, til Europa og Skandinavia, slik at vi ser en tendens til at økonomien i småskalasammenheng legger om til en annen måte å tenke på allerede nå. Vi ser det nye banksystemet med Cultura Bank i Norge, Merkur i Danmark og Ekobanken i Sverige – og alle de andre bankene som oppstår i Europa som sier at den viktigste oppgaven til en bank er å bidra til å sette i verk livskraftige tiltak i lokalsamfunn, altså skape liv i bydeler i København eller Oslo eller Stockholm og andre mindre eller større steder. Det er altså en viktig del av bankens oppgave, de gir lån til tiltak som er integrert i de tiltakene de allerede støtter slik at det blir en synergieffekt – istedenfor å låne penger som en tradisjonell bank vil gjøre til et tiltak som konkurrerer med dem som lånte penger i går, og da vil man oppdage at da vil den ene eller den andre bli en tapsbutikk slik at også banken får tap. Men hvis man låner ut til integrerte tiltak som skaper liv og vekst i regioner og bydeler, så er man inne på en ny tradisjon. Og denne måten å tenke bank på ser man utvikle seg i store deler av verden.

Så er det dette med mikrolån, med mikrokreditt som også er tiltak som kanskje er mer vanlige i den fattige del av verden der man skaper aktivitet i småskala. Altså helt i tråd med det som Schumacher lanserte som en ny type økonomi, en lokalt basert økonomi som er bygd opp som nettverk og ikke som et slikt ovenfra styrt system som man har i dag med gigantiske internasjonale bedrifter, globaliserte bedrifter som faktisk har økonomier som er mye større enn de landene som de opererer i! Man må bygge økonomien nedenfra og opp. Dette ser man i veldig mange land. Det skjer rundt oss. Spørsmålet er jo da: hvorfor hører vi ikke mer om det?

Jeg hadde for noen uker siden en lang seanse med journalister som var inne på et etterutdanningskurs i næringslivsøkonomi, og da fikk jeg lov til å snakke om dette temaet i en del timer. Da spurte de til slutt: Hvorfor er det ingen som skriver om dette? Det synes jeg var det mest spennende jeg hadde hørt på lenge, nemlig at journalistene spør meg: hvorfor skriver vi ikke om dette? Det interessante svaret var da at vi skriver ikke om dette fordi vi tror ikke at det selger! Og da har vi en enda mer interessant sak, nemlig det at også journalistikken i dag er på jakt etter å bli målt ut fra hvor lønnsom den er. Aviser blir nedlagt, radiokanaler og TV-kanaler har problemer; hva må de gjøre? Jo, de må bli mer kommersielle. Det vil si at disse tingene som vi snakker om nå får en mindre plass. På den andre siden så vokser denne virksomheten blant folk flest. Så på et eller annet tidspunkt vil jeg tro at det blir mer fokus på denne typen spørsmål, og når fokuset øker, så vil også dette skje som ringer i vannet som en slags synergieffekt, utviklingen vil gå ganske fort – så jeg er egentlig veldig optimistisk og tror at det første scenariet er det som er minst sannsynlig.

Det mest sannsynlige, tror jeg, er at vi er inne i en positiv utvikling nå der mange krefter arbeider sammen som bidrar til at denne endringen kommer i gang. For det første at økonomien endrer seg fra å være en rent konkurransebasert mekanistisk øvelse til å bli en del av en større organisk helhet. Men det andre poenget som jeg også tror er viktig er at man åpner grensene mellom de ulike fagområdene og ser ting i sammenheng. Og det var det vi begynte med i vår samtale; jeg opplever at dette er noe som skjer på veldig mange universiteter og også i en internasjonal sammenheng: at man er opptatt av mer tverrfaglige relasjoner. Man prøver å etablere tverrfaglige nettverk, og dette innbefatter ikke bare den akademiske verden; koblingen mellom akademi og praktisk virksomhet er også en ting som stadig flere blir oppmerksom på. Faren er hele tiden her at det blir motivert, begrunnet ut fra en kortsiktig økonomisk lønnsomhetsbetraktning.

Så vi må få bort alle disse mekanistiske ordene som får oss til å tenke på en bestemt måte – altså at ting skal være et ”næringslivets lokomotiv”. Og man snakker om ”prismekanismer” og om ”markedsmekanismer”, man snakker om ”verktøykasser” og alle mulige slike ting. Vi må komme over på en annen forståelse der vi åpner opp for disse energistrømmene som er viktige i en levende organisme, og at vi ser vår plass i denne sammenhengen, og oppdager at konkurranse er ikke løsningen, men samhandling, samarbeid, det gjelder å opprette institusjoner for samarbeid – det kommer til å bli en kjempeviktig oppgave fremover. Dette er noe som vi arbeider veldig aktivt med på vårt senter for økologisk økonomi og etikk. Vi bidrar til å etablere institusjoner der ulike aktører møtes for samhandling, samarbeid basert på dialog. I lærebøkene i økonomi og bedriftsøkonomi vil man i dag se at fokuset er på konkurransearenaer,- å konkurranseutsette og privatisere er løsningen på de fleste problemer leser vi. Det må da tolkes ut fra en slik mekanisk virkelighetsforståelse. Hvis vi skifter over som vi har vært inne på nå til en organisk, så blir utfordringen: hvordan skal vi etablere, lage, konstruere institusjoner for samhandling, samarbeid? Der er mye ugjort, og der føler jeg at vi har mye å bidra med.

Den nye økonomien må baseres på desentralisering

Om kretsløpsøkonomi – Nye verdier – Samarbeidsøkonomi

CE: Jeg tenker at denne måten å tenke på som du presenterer her, den organiske virkelighetsforståelsen; hvis du konfronterer mennesker i næringslivet med dette som arbeider i shipping, i tekniske sektorer, ulike tradisjonelle næringslivsområder, hvordan føler du at du får gehør for disse tankene?

OJ: Nå er det slik at som regel blir jeg invitert til å komme og bidra rundt omkring, og de som inviterer meg vet jo sannsynligvis litt om hva jeg kommer til å si, så der er jo i og for seg interessen til stede, og mange vil si at de kjenner seg igjen og tror at dette har noe for seg. Om det fører til handling så er jeg ikke så sikker på det. Men det er klart, ethvert frø som er sådd bidrar til å sette i gang visse prosesser.

Som jeg sa, i enkelte bransjer er denne måten å tenke på mer åpenbart rett enn i andre. Jeg har vært i en del politiske sammenhenger, politiske debattmøter, og der har det også kommet en del folk fra næringslivet. De sier at det er vanskelig å tenke seg hvordan de kan skifte over til en annen måte å tenke på så lenge som alle de andre innenfor en slik konkurranseøkonomi ikke gjør det. På den andre siden sier nesten alle uansett bransje at dette med nettverksbygning og det å se ting i sammenheng er saker som de arbeider aktivt med. Men det er interessant å registrere at dette er noe de gjør stort sett for å styrke sin egen konkurransekraft, som de sier. De opplever at de blir sterkere mot en eller annen motpart ved å alliere seg med flere aktører. Så da kan man stille spørsmålet: bidrar dette til å fremme den type løsninger som vi er på jakt etter – eller forsterker det denne konkurranseøkonomien slik at polariseringen blir enda sterkere enn den var før? I mange sammenhenger tror jeg faktisk at det siste er tilfellet, altså disse alliansene som jeg ser rundt omkring gjør at konkurransen kanskje blir enda mer negativ enn den egentlig var i utgangspunktet når man hadde små aktører. Slik som Adam Smith faktisk lanserte det, altså et marked bestående av mange små aktører som hver for seg ikke hadde så stor innflytelse. Det man ser i dag er at allianser, oppkjøp og slike ting bidrar til at disse aktørene på markedet i en global sammenheng blir så mektige at det faktisk nesten er umulig å komme frem til løsninger. Kaffe er et godt eksempel. De store kaffeoppkjøperne har en slik økonomisk makt at de faktisk kan diktere betingelser for bønder. Med hensyn til shipping som du nevnte, så er det veldig store aktører som er ute som gjør at det er veldig vanskelig å gjøre noe med det. Når det gjelder miljøkrav til skipsfarten har den norske regjeringen nærmest meldt pass, de sier at de ikke kan gjøre noe med det fordi at denne bransjen er så internasjonalisert og så stor at det ikke går an å gjøre noe.

Så jeg tror – for å summere opp litt: den nye økonomien må baseres på en desentralisert tankegang. Man må finne løsninger som er mer lokale enn dem man ser i dag. Et illustrerende eksempel på dette er lite, men likevel ganske betegnende: Vi har en bedrift her i Bodø som heter Norsk Naturstein, og de selger gravstøtter. Der var jeg innom for to uker siden og skulle kjøpe en gravstøtte. Jeg fant en stein som så veldig naturlig ut og passet til den personen som skulle ha den. Jeg sa han var nordnorsk og han ville ha en nordnorsk stein. Selgeren sa at det var nok naturstein, men den var ikke særlig nordnorsk; alle steinene som de selger til kirkegårder kommer fra India!

Og Miljøgata i Fauske, en liten plass utenfor Bodø har kjøpt marmor fra Kina. Det ligger et marmorbrudd noen mil utenfor byen. Og så videre. Dette som skjer rundt oss med at løsningene er basert på at hele verden skal mobiliseres for å lage og tilby produkter på lokalmarkedet – her er noe som er helt åpenbart enkelt å gjøre noe med når man bare blir oppmerksom på det. Man kan finne lokalt baserte løsninger. Dette er det veldig mange som er klar over, men da sier man som så: Ja, men problemet er at transporten er alt for billig. – Jeg tror at det går an å håndtere dette på en eller annen måte. Slik at det å tenke lokale, regionale løsninger blir en del av fremtidens økonomi. Dette er punkt ett.

Det andre som blir en del av fremtidens økonomi i et slikt organisk perspektiv er at man går over fra å tenke i såkalt lineære linjer fra produksjon via distribusjon og forbruk og ut på den andre siden som avfall – til at vi må tenke mer og mer i kretsløp, altså at ressursene går i kretsløp i økonomien på samme måte som man finner i naturen, altså økologiske kretsløp. Denne tankegangen har slått ganske godt an innenfor ulike deler av industrien. Der gjør de faktisk mye av dette uten at de noensinne har hørt om økologisk økonomi, rett og slett fordi at de ser at det er fornuftig! Slik at i Mo i Rana, der det gamle jernverket var, der sier de at mange bedrifter der lever av den andres avfall. Og i østlandsområdet sa en av lederne at dette var noe man så mer og mer av. Man ser at avfallsdyngen i bedriften ved siden av representerer en ressurs som man kan gjøre noe fornuftig ut av.

Når man finner denne typen lokale løsninger, så begynner det å skje interessante ting. For det som har vært tilfelle så langt er at avfallet blir et problem som blir transportert bort og lagret en eller annen plass. Dette er ressurser som settes ut av spill og som for det første skaper en økonomisk ineffektiv produksjon, og på den andre siden forsterker miljøproblemene. Så overgangen fra slike lineære linjer til mer kretsløpbaserte linjer er punkt to.

Det tredje elementet er at når man foretar økonomiske prioriteringer må man vektlegge flere verdier enn de som kan måles i kroner og øre. Det vil si at rettferdighetsspørsmål og spørsmål knyttet til økologisk bærekraft for eksempel, og til virkninger på mennesker, på behovtilfredsstillelsen hos mennesker, altså hvilke typer av goder vi fokuserer på – dette er en type verdier som må inn i økonomiske beslutninger. Ellers vil man ende opp i en situasjon der man har en effektiv økonomi målt i kroner og øre, men et samfunn som er ubeboelig for mennesker – og som samtidig skader økosystem og natur.

Det fjerde punktet vil være at denne økonomien går over fra å være en konkurranseøkonomi til en samarbeidsøkonomi.

Så disse fire hovedlinjene er det vi prøver å argumentere for og prøver å lansere i ulike praktiske sammenhenger, og som jeg sa tidligere: vi finner veldig ofte eksempler på at denne typen løsninger kommer frem når man blir oppmerksom på hvordan disse problemene er integrert i hverandre. Altså, man ser sammenhengene, man foretar en refleksjon over hvordan ting henger sammen, en overgang fra den mekaniske til den organske forståelsen vokser frem, og da vil også en annen type løsninger dukke opp. Men disse er såpass dramatiske at jeg i og for seg ikke har tro på at dette skjer over natten. Min optimisme er mer forankret i det at jeg ser at det oppstår veldig mange institusjoner rundt omkring som arbeider for denne utviklingen, alt fra Fairtrade-bedrifter til nye social banking systemer til økologisk landbruk til slowfood-bevegelsen nede i Sør Europa og mange andre eksempler på at det skjer ting som er i tråd med det vi snakker om.

Etikk, verdier – og spiritualitet

CE: Når vi snakker om verdier og etikk virker det som om du mener at man bør betrakte virkeligheten og hvordan ting fungerer og ikke fungerer – så kan man komme frem til etiske handlingsmåter eller retningslinjer som gir seg nødvendig ut fra denne virkeligheten. Et annet spørsmål er om dette med etikk og verdier har sammenheng med spiritualitet. Schumacher var for eksempel interessert i buddhistisk økonomi. Mange vil si at det som har med etikk å gjøre henger sammen med menneskets åndelige eller spirituelle dimensjoner eller interesser. Ser du at etikk og verdier (nødvendigvis) henger sammen med spiritualitet? Eller er spiritualitet et dårlig ord? Hva forbinder du med dette ordet?

OJ: Det er et godt spørsmål. Jeg kan jo begynne med å si at de fleste av de bidragsytere innenfor økologisk økonomi som vi har vært inne på i dag har med en eller annen form for spiritualitet som en del av det hele i sin tenkning. For å begynne med Whitehead som opererte frem til cirka 1940  og publiserte de viktigste skriftene sine innenfor organisk filosofi når han var 62, 63 år gammel og oppover, så har han med noe som han kaller for ”prosessteologi” som en del av denne tankegangen. Og denne prosessteologien er veldig forskjellig fra en tradisjonell kristendom. Det guddommelige i hans system er ikke mye likt en kristen gud i tradisjonell forstand. Det handler mer om en åndelig dimensjon i hele denne organismen som verden utgjør, den universelle organismen. Og hvis man tenker videre på det så vil det som han argumenterer for være at det ligger en mening i det hele. Utviklingen er ikke tilfeldig, det er en mening med den. Økonomiens mening vil i denne sammenhengen være å skape et bedre liv for mennesker. Skape betingelser som gjør at livet blir rikere. Da er det ofte snakk om dette med kompleksitet og at det har med bevissthet å gjøre. Da finner man det som du er inne på og som man ser også hos Schumacher og hos en del andre.

Jeg tror selv at denne bevisstgjøringen om at vi faktisk er deler i den samme helheten har noe med spiritualitet å gjøre, altså at det er noe som forbinder oss på en eller annen måte. Og denne oppdagelsen av at vi er deler i den sammen dynamiske helhet vil jo da være en viktig motivasjon for å bevisstgjøres rundt en del sentrale etiske verdier. Ikke sant, her hos oss har vi jo en diskusjon om hvordan vi skal håndtere dette i en handelshøyskole; skal vi ha flere kurs i etikk, eller skal vi reflektere over etiske problemstillinger i de praktiske sammenhengene eller i de faglige sammenhengene som studentene møter? Og hvordan skal man gjøre det praktisk  for å løse etiske problemstillinger i en bedrift? Skal vi leie noen til å holde kurs i utilitarisme og deontologisk etikk[2], eller skal vi sette i gang refleksjon over de erfaringer studentene gjør seg i samspillet med virkeligheten rundt seg? Det er selvfølgelig åpenbart hva jeg mener her, jeg vil si at denne refleksjonen over verdier i det man holder på med, altså det å øve seg opp til å se etiske dilemmaer og etiske utfordringer i ens daglige virke er det som er det sentrale. Nå skader det selvfølgelig ikke å utvikle sitt etiske begrepsapparat gjennom litt skolering i etikk, så jeg er i og for seg en varm tilhenger av etikk-kurs.

Særlig i forbindelse med helsevesenet har det vært en del suksess med å etablere det vi kaller for refleksjonsgrupper. Refleksjonsgrupper på en avdeling vil si at sykepleiere og hjelpepleiere, leger, administrasjon, pasienter, pårørende – alle møtes og forteller litt om de etiske problemstillingene, altså de verdirelaterte problemstillingene som de har opplevd de siste 14 dagene for eksempel. Så prøver man å beskrive dem fra ulike perspektiver, altså: hvordan er det fra pasientens synspunkt, fra perspektivet til teknisk personale, fra legen, fra sykepleieren? Så øver man seg opp til å gjenkjenne etiske dilemmaer eller situasjoner som krever en verdimessig forståelse. På denne måten utvikler man sin moralske karakter, som Aristoteles sa. Aristoteles’ dygdsetikk har hatt en sterk renessanse innenfor denne måten å tenke på som vi snakker om her i dag. Så i stedet for teoretisk skolering, så er det mer en bevisstgjøring det handler om, mer refleksjon over de verdiene som er inne i de situasjonene vi møter. St. Olavs Hospital i Trondheim har praktisert dette i en viss utstrekning, og over rimelig lang tid. Så har man erfaringer med at man kjenner igjen situasjoner lettere, man blir oppmerksom på at her er det en situasjon som vi må tenke over i relasjon til visse etiske verdier.

I utgangspunktet oppdager ikke alle at vi står i et etisk dilemma; dette er jo i særlig grad tilfellet i næringslivet. Der sier man jo at markedet ordner opp, og vi gjør så godt vi kan, vi prøver å tjene så mye penger som mulig, og det er vår oppgave. Som Milton Friedman sa: ”The business of business is business, og gjør du det godt, så har du gjort din jobb”. I et organisk perspektiv vil du se at  det er mye mer komplekst enn som så. Hver handling du gjør vil på en eller annen måte gripe inn i tilværelsen til andre mennesker og til naturen. Dermed kan man si at dette er en spirituell dimensjon, altså det som gjør at vi forenes, denne usynlige kraft som gjør oss til deler i en helhet. Men så har vi også et viktig poeng her som jeg vil ha frem, og det er at vi må ikke bli så organiske at vi opplever oss som ett, altså at vi er bare en enhet; det er veldig viktig at vi er deler i en helhet, synes jeg. At vi oppdager at vi har en egen identitet, og denne identiteten er viktig å utvikle og ta vare på, men vi skal utvikle vår identitet i et konstruktivt samspill med andre. Og hvis vi skal få det til, så er vi nødt til å legge til grunn en viss spirituell forståelse av hvordan vi henger i hop. Det nytter ikke med en ren mekanisk naturreferanse til mekaniske naturlover. Her er det noe annet som er ute og går.

CE: Betyr dette at man da overskrider eller overvinner materialismen?

OJ: Ja, men nå begynner vi å nærme oss veldig interessante spørsmål, for her vil ikke alle som  omtaler seg selv som økologiske økonomer være enige. Du vil ha mange økologiske økonomer som er veldig lite opptatt  av – eller til og med definerer ut en slik spiritualistisk tankegang. Men på den andre siden tror jeg at majoriteten av de viktige bidragsyterne som har publisert innenfor faget i de siste årene, eller for å si under perioden fra 60-tallet og frem til i dag, de har alle mer eller mindre en kobling opp mot en form for spiritualitet, men samtidig er det sjelden man finner det koblet opp mot en bestemt religiøs tradisjon, at vi sier for eksempel kristendom eller noe annet. Det vil være mer en spirituell kraft som er universell det handler om.

Så noen av dem vil si at du finner denne universelle spiritualismen i alle religioner mer eller mindre. Det er kanskje nettopp det som forener religionene. Whitehead vil være en slik formidler mellom ulike religiøse ståsteder. Han vil ikke være en som sier at det ene er rett og at det er konkurransen her som er viktig – det er samspill også på dette området, på det spirituelle området. I en del av tekst- og lærebøkene er det kapitler om dette. Det vil kanskje være viktig å få frem her at en av de viktige lærebøkene i dag er skrevet av Herman Daly og en som heter John B. Kobb, og denne Kobb er en person som representerer en spirituell dimensjon. Han snakker mye om den nevnte prosessteologien, altså om denne livskraften som man finner i naturen. Så dette er absolutt et tema som er diskutert. Det er ikke noe skjult her. Men det er ikke dermed sagt at alle er enige om det, men at det er et tema: absolutt.

Finansøkonomien må underordnes realøkonomien

CE: Jeg vil gjerne komme tilbake til dette med finansøkonomien som har blitt til en boble som sprakk. Kan du si noe om hva som er finansøkonomiens oppgave i en sunn økonomi på bakgrunn av samtalen så langt?

OJ: Det er komplisert, for det kommer an på hva man definerer som finansøkonomi. Finanser må man jo ha. Man må ha økonomiske midler til å realisere realøkonomiske tiltak. Der føler jeg meg ganske inspirert av Cultura Bank i Oslo og det man finner hos Merkur i København og Eko-banken i Sverige. De sier at penger er midler til å realisere gode realøkonomiske tiltak. Så vil en vanlig bankmann selvfølgelig si at ok, men pengene er jo noe som lever sitt eget liv, altså at du kan tjene penger på penger. Historisk sett er dette en veldig tvilsom sak. Helt fra antikken har man vært skeptisk til renter, for eksempel. Hvordan kan man tjene penger på penger? Altså – man trykker opp mer og mer. Det er klart at store tiltak krever mer penger enn det disse små bankene er i stand til å formidle, og når det gjelder store investeringer må man ha kontakt med, i hvert fall inntil videre, de store bankene som formidler de store summene. Det som er tilfelle nå er vel at mye av dette er basert på at man låner hos hverandre – og på en måte så koker ansvaret bort. Hvor kommer ressursene fra? Hvor blir det av dem?

Vi ser at noen personer kan tjene enorme pengesummer på plasseringer som ikke har noen realøkonomisk motpart. Og det er jo en økt oppmerksomhet i dag også innenfor den tradisjonelle – eller mainstream – økonomien som går ut på at man nå er nødt til å tenke finansøkonomi på en annen måte. Den må underordnes realøkonomien og ikke slik som tilfellet er i dag der finansøkonomien er den desidert største. I den senere tid har man sagt at ”finanskrisen er i ferd med å bedre seg”, rett og slett fordi at man ser at finansøkonomien går bedre igjen. Nå er det en glede som har en ganske ubehagelig motpart eller motsats, og det er jo det at realøkonomien ikke nødvendigvis går bedre. Tvert imot, produksjonen går tilbake, det er oppsigelser og det er store problemer på dette området. Samtidig ser man at prisene går opp for eksempel på hus. Og det skylles i stor grad i vår del av verden at rentene er nede på et lavere nivå. Slik at man får et kunstig press på disse prisene. Og da er spørsmålet: løser man et problem på den måten, eller skaper man kanskje et enda større problem? Jeg tror at en god del personer, mennesker også innenfor økonomien i dag ser at denne løsningen ikke er helt uproblematisk.

Så jeg ser for meg i fremtiden en økonomi der finanser er underordnet realøkonomien og der hele fokuset går på: hva produserer vi, hvor produserer vi det, hvilke behov tilfredsstiller vi og hvordan er sammenhengen med både naturen og kulturen på de stedene man produserer og konsumerer? Slik det er i dag er man ofte helt fremmedgjort; bare pengene formerer seg er det bra. Men man vet ikke hvor de kommer fra eller hvor de er investert eller noe som helst. Pengene flyter fritt frem og tilbake.

CE: Denne underordningen av finansøkonomien under realøkonomien; kommer den til å skje av seg selv på grunn av krise på krise, eller er det lovstiftning som behøves nasjonalt og internasjonalt?

OJ: Der er det sannsynligvis en parallellitet; det må jo til en endring i lover og regler, det er det ene. Men det viktigste er at man får et økt fokus på disse bankene som faktisk eksisterer i dag og som arbeider på en ny måte. Og det de rapporterer fra såkalt ”social banking” er at det er i sterk vekst. Stadig flere personer setter pengene sine inn der, til tross for at det er lavere rente. Gevinsten er altså at du vet hva pengene dine blir brukt til, du bidrar til å sette i verk tiltak som du selv mener er fornuftige – i motsetning til at ofte vil de pengene som du får høy avkastning på gå til en type prosjekter som du selv muligens er helt imot. Så denne åpenheten i bankene at du vet hva slags realøkonomiske tiltak dine ressurser blir brukt til, det er en ting som motiverer for at denne typen bankvirksomhet skal vokse. Men det er klart, de er veldig små; Cultura i Norge skryter jo av at de er den minste banken i landet… Så la oss håpe at de ikke kan si det så lenge, men at de får økt innflytelse også på andre områder enn der de opererer i dag.

På den andre siden kan man også si at småbankene, altså sparebanksystemet, har en tradisjon for å bidra til utviklingen av lokalsamfunn. Det er forretningsbankene eller de større bankene som har løst opp i det systemet der. Sparebanken i Tingvoll og sparebankene i forskjellige småkommuner rundt omkring har jo med i sine formål at de skal bidra til utviklingen i bygden og den regionen de tilhører. At det er behov for økt fokus på realøkonomiske tiltak og at man nedprioriterer dette fokuset på at penger formerer seg av seg selv i en slik finansøkonomisk bobletankegang, det tror jeg er avgjørende.

Den globaliserte økonomien gjør det kanskje vanskelig for en liten region å¨ trekke seg ut”.  Men derfor er altså Schumachers ide om å ”tenke globalt og handle lokalt” ganske sentralt, at man prøver å finne gode løsninger på regioner. Jeg og en kollega var nettopp på en studietur i London, der det var et institutt inspirert av Schumacher Society, som driver med utvikling av bydeler i London i en økologisk retning. Der det ene er forholdet til naturen, og det andre at man prøver å skape bomiljøer som gir grunnlag for menneskelig livsutfoldelse. Denne typen av økonomi griper inn i alle typer prosjekter, for eksempel boligbygging. Når man tenker at vi skal bygge ungdomsboliger, eldreboliger, boliger for innvandrere og slikt, så vil dette skape avstand mellom grupper. Det er viktig at vi bygger på en slik måte at vi etablerer samarbeidsarenaer, også rent fysisk. Og det er det også en viss interesse for i dag, at man må bygge på en annen måte. Men fortsatt er man ofte veldig fiksert på at man skal ha de forskjellige aldersgruppene i hver sine bydeler. En blanding vil her være av stor betydning mener jeg, at man lærer av hverandre, blir vant å omgås med personer med annen hudfarge, andre aldersgrupper enn seg selv og så videre.

Atter en gang tilbake til Schumacher: det viktigste med det å ha en jobb er at man lærer seg å arbeide sammen med noen, slik at man overvinner sin tendens til egoisme. Man ser at for å oppnå resultater må man arbeide i lag, sier han. Den tredje viktigste delen ved å ha en jobb er at man tjener penger til livets opphold. Det kunne man imidlertid ha fått på andre måter. Men det å lære seg å arbeide sammen om felles oppgaver, det kan man knapt lære på så mange andre måter, ifølge ham. Altså, man er forpliktet overfor hverandre. Vi ser jo at arbeid i dag har hovedfokus på det å tjene penger. Enhver streik er stort sett knyttet til det at vi får for lite penger. Det er veldig lite fokus på at disse arbeidsplassene skal være meningsfulle og gi grunnlag for samspill og samhandling og samarbeid. Så vi kunne i og for seg ha tatt sektor for sektor og funnet ut at hvis man tenker organisk, så må man tenke både natur, kultur og økonomi i enhver kontekst.

Corporate Social responsibility (CSR) / Bedrifters Sosiale Ansvar –

”etisk image” ?

CE: Ut fra aksjeloven ser vi at hovedoppgaven for selskapene er å maksimere utbyttet for aksjeeierne. En direktør kan få sparken om han eller hun ikke klarer dette. Man kan da undre på om dette fortsatt kan være et hovedmål i en verden der biosfæren er belastet til det ytterste. ( Og hvem eier aksjene i Gaia, jordorganismen?..) Jeg tenker på dette med lovgivning – finnes det jurister som er engasjert i disse spørsmålene for å sørge for en lovendring?

OJ: Det har jeg ikke registrert, men det er en god tanke. Derimot har jeg registrert det du nevner først, nemlig dette med at ”the business of business is business! Det er altså veldig sterkt nedfelt i næringslivsledere og i den litteraturen de har lest ved Norges Handelshøyskole og andre steder. Men i dag har man en endring innenfor bedriftsøkonomisk teori som går ut på noe som kalles for stakeholder-teori eller interessent-modeller. Det vil si at man lager et kart over alle som har innflytelse på det som skjer i en bedrift, og alle som blir berørt av det som skjer i bedriften. Poenget er at disse skal bli hørt i bedriftens strategiske planer, altså i det de gjør og vil gjøre. Man skal ivareta alle interessentenes interesser. I en slik interessentmodell vil også konkurrenter være med. Men det interessante i denne litteraturen er at du har to tradisjoner. Du har den ene tradisjonen som tenker i tråd med det som vi har vært inne på i denne samtalen, om at alle skal bli hørt og alle skal bli tatt hensyn til, fordi at det er bedriftens forpliktelse. Den andre tradisjonen som kanskje er den største, det er det at det lønner seg å gjøre nettopp dette. Altså at hvis du kan fremstå med en etisk fin fasade, så vil du få flere kunder og tjene mer penger.

Så motivet for denne handlingen kan være ulikt. Og da er jo spørsmålet: er det avgjørende hva motivet måtte være hvis resultatet er at disse interessentenes interesser blir ivaretatt? Jeg synes jo det er litt viktig å reflektere over motivet, fordi at det som skjer er at i disse konfliktene der det ikke lønner seg å ta etisk ansvar, så vil du ikke gjøre det. Men så lenge som det er økonomisk profitabelt vil det bli gjort. Så i dag har man en slags konfrontasjon mellom disse to tradisjonene. Og atter en gang: ut fra et organisk perspektiv er det åpenbart at vi står i et nettverk der alle disse interessentene er deler av vår eksistens. Altså er det vår forpliktelse til å samhandle med dem på samme måte som det er deres forpliktelse til å ivareta våre interesser. Det merkelige er jo i og for seg at det som jeg sier nå er omtrent det som Adam Smith sa. Han sa at hvis markedsøkonomien skal fungere, så må det utvikles en sympati, og denne sympatien betyr at vi ivaretar interessene til alle berørte parter. Det skal vi ha i hodet når vi går rundt og tenker profitt. For Adam Smith var egentlig moralfilosof. Men det har vi glemt. Det er borte.

I dagens diskusjon vil man finne at innenfor økologisk økonomi vil man si at interessentmodeller er veldig interessant, fordi at de viser at vi er en del i en større sammenheng, og vi er medansvarlige. Men du kan også finne denne typen tenkning, altså CSR, Corporate Social Responsibility, basert på en interessenttankegang som er motivert ut fra en ren profitt-tankegang. Altså, en ”etisk bedrift” tjener mer penger og har en mer langsiktig horisont, og vil dermed ha lettere for å tiltrekke seg finansielle ressurser, så derfor skal vi gjøre det – igjen for å sikre lønnsomhet for aksjeeierne!

CE: Så etikken er et instrument for egeninteresse?

OJ: Ja, og det er et skille som i og for seg ikke bare gjelder interessentmodeller, men det gjelder næringslivsetikk generelt.

CE: Hva vil du da si om oljeutvinningen i Norge nå, i forhold til Lofoten-utbygging for eksempel og også andre områder; hva man sier fra selskapenes side om etikk, bærekraft og så videre – der er mange fine ord – er dette også bare instrumentelt?

OJ: Det er vanskelig. I utgangspunktet skal man jo tro på det folk sier, så når de forteller at de har et miljøetisk perspektiv på det, så må vi jo gå ut fra at de snakker sant. På den andre siden kan man ta hele industrien som sådan; altså vår mekanistiske verden må jo smøres med noe, og det er oljen. Så det ligger i sakens natur at i en mekanistisk verden er olje viktig. Så derfor er det veldig vanskelig å ta en ting og si at ”la oss ta bort oljen”. Det lar seg ikke gjøre hvis vi ikke går dypere til verks som vi begynte med her i dag. Altså, i et organisk samfunn basert på organiske ideer, så vil oljen bli mindre betydningsfull. Det vil være andre ting som kommer inn som mer viktige kilder til energi. Menneskelig arbeidskraft for eksempel. Om du tok alle de personer som arbeider innenfor sikkerhetstjeneste, altså vaktselskap og slikt, så vil du ha kunnet drive økologisk landbruk over hele landet og plukket alle jordbær som står overalt. Det vil være mer enn nok folk. Men i dag er problemet kanskje ikke penger, det handler mer om mennesker. Når vi ser hvordan vi disponerer den arbeidskraften vi har basert på mistillit mellom oss i systemet, så kan man jo begynne å lure.

Med hensyn til oljeutvinning er det mange naturøkologiske hensyn å ta, blant annet til fiskeriene, til fugl og annet som gjør at Lofoten bør vernes. Det kan vi godt si. Men jeg synes det er mer interessant å si: skal vi redusere oljeforbruket totalt sett? Altså, er vi villige til det? Vi kan godt ta bort Lofoten-utvinningen, for det betyr ikke noe for noen som helst. Men når du har disse store områdene som Norge og Russland samarbeider om langs iskanten på Nordkalotten, så må vi jo begynne å tenke: er vi villige til å redusere bruken av olje, og hvordan skal vi få det til? Så jeg mener at spørsmålet må begynne der: er vi villige til å lage en annen type samfunn? Er vi det, så er dette et viktig bidrag til å løse problemet.

CE: Så du vil kaste spørsmålet tilbake til meg som konsument?

OJ: Ja, men det blir litt problematisk også å si at det er du og jeg som skal løse problemene. Selvfølgelig kan vi endre livsstil og gjøre saker, altså der vi som personer, som forbrukere er ansvarlige – og det er vi selvfølgelig –  men det fritar oss ikke fra å tenke ”systemendring”. Vi må tenke et system, og det er jeg blitt bevisstgjort på gjennom denne samtalen her. Det er en god del ting jeg ikke har tenkt på før, bl. a dette med den juridiske dimensjonen, det er ganske interessant. Det skal jeg ta med meg videre. Det må gjøres noe på det området også. Men jeg mener at man må tenke institusjoner på en ny måte. Man må bygge på en ny måte, man må tenke byutvikling, regionutvikling på en annen måte. Og hvis man gjør det, så kan det godt tenkes at vi klarer å etablere et samfunn med en livskvalitet som er vel så høy som den vi har i dag, og basert på fornybare energikilder. Det skulle ikke være noe problem i det hele tatt.

Det som er problemet med oljeselskapene i dag når de sier at de tar miljøhensyn og bruker overskuddet til å investere i vindmøller og alle slags alternative kraftkilder, så er jo hele tiden forutsetningen at vi skal ha en økning i bruken av energi. Vi skal bruke mer og mer, og så må vi finne nye kilder til å fremskaffe denne energien. Og det er jo akkurat det samme som vi har vært inne på flere ganger tidligere, nemlig en symptombehandling. Vi skal prøve å dempe symptomene, det skal bli minst mulig skade av oljeutvinningen her og der, de bruker mye penger på dette, og så skal alle bli glade og fornøyde. Men det vi er på jakt etter, det er en underliggende endring som gjør at disse symptomene ikke oppstår. Der det organiske altså blir aktualisert på nytt. Så jeg vil jo si at skal man klare å håndtere finanskriser, miljøkriser, spørsmål i tilknytning til oljeutvinning, så må man være villig til å tenke hvordan vi vil at samfunnet skal se ut om 10, om 20 år.

Dermed kan vi også si en ting som er ganske illustrerende for vitenskapen i dag: god vitenskap skal være i stand til å si hvordan samfunnet vil bli fremover, altså ha prediksjonskraft. I det perspektivet som jeg står i innenfor økologisk økonomi og den måten jeg tolker det på, så er spørsmålet mer en diskusjon om hvordan vi vil at samfunnet skal bli. Vi tror ikke at ting går av seg selv og det er bare å finne nok variabler, nok informasjon, så kan man forutse hvordan verden er om hundre år. Det det hele dreier seg om, det er hvordan vi vil at verden skal være om hundre år, og hva må vi gjøre nå for å få det til. Da er altså spørsmålet: vil vi ha alle disse oljefeltene til havs, denne oljesanden i Canada og jeg vet ikke hva? Hvis vi vil gjøre noe med det, hvordan skal samfunnet da se ut slik at vi blir uavhengige av slike ting? Det er fullt mulig. Det finns mange gode, levende eksempler rundt oss. Men svaret er selvfølgelig ikke ett; her er det mange ulike svar. Byutvikling i Bodø er forskjellig fra byutvikling i byer i Kina med 20 millioner mennesker. Her må man være villig til å se forskjeller, og det er jo også noe som er typisk i en organisk virkelighetsforståelse. Det finns ikke to trær som er like. Mens i den mekanistiske verden, der finns det utallige biler som er helt like. Så det å håndtere forskjellighet, det er et stort og interessant tema fremover.

Om sivilsamfunnets rolle for bevissthetsendring

CE: For å påskynde en positiv utvikling i retning av en organisk virkelighetsforståelse, har aktører i det såkalte sivilsamfunnet en oppgave? Ser du noen håpefulle aktører eller grupper i sivilsamfunnet (bortsett fra økologiske økonomer)?

OJ: Sivilsamfunnet er en for uensartet gruppe til at jeg vil si noe generelt om dem. Mange graver seg ned i veldig detaljerte og trivielle problemstillinger, men jeg vil jo si at NGOer, altså frivillige organisasjoner representerer mye positivt. I Norge vil jeg da kanskje nevne Grønn Hverdag som sier veldig mye fornuftig om hvordan vi kan oppføre oss i dagliglivet, har fine internettsider om hvordan vi kan oppføre oss som forbrukere, og Fremtiden I Våre Hender som har overordnete perspektiver og som bruker mye ressurser på å avdekke og beskrive hvordan ting er rundt oss og som dermed gir en inspirasjon til å tenke nytt. Så har man jo overgangen til de frivillige organisasjonene som blir mer og mer kommersialiserte i den forstand at de er avhengige av støtte fra veldig mange bedrifter og som opptrer kanskje mer eller mindre som konsulenter.

Ideelle organisasjoner som representerer noen grunnleggende verdier har jeg sans for, og samspillet mellom dem er viktig og positivt – kanskje mer enn det de gjør hver for seg. Problemet her er jo sekterisk virksomhet, at man blir veldig grepet av en retning. Så har vi enkeltpersoner som bidrar på utrolig mange områder til å kaste lys over problemene og løsningsmuligheter, og til å skape interesse for dette. I den lokale sammenhengen kan jeg nevne Øystein Dale som konverterte fra Esso og er en som vi samarbeider mye med – og den nylig avdøde Steinar Lem som vi hadde veldig mye med å gjøre som jeg inviterte hit rett og slett for at studentene skulle få se en person som virkelig hadde en slik grunnfestet ideologi rundt dette, ikke for at de skulle være enige med ham, men for å se at det faktisk går an å ha en slik helstøpt holdning til ting.

Om svak og sterk bærekraft

CE: Vil du si noe om ”sustainability-begrepet”, holdbarhet – ut fra ditt perspektiv?

OJ: Jeg har en følelse av at bærekraftig utvikling er blitt et innholdløst begrep, det blir brukt i alle sammenhenger. Alt skal være bærekraftig. Så vi har begynt å bruke et annet ord, og det er litt inspirert av Maslow som jeg var inne på i sted. Han kom med en bok etter at han var død, som hans datter satte sammen av upubliserte manuskripter, og i den boken sier han det at selvrealisering, selvaktualisering ikke er en individuell sak. Man kan ikke selvaktualisere seg selv. Men man må selvaktualisere seg gjennom noen. Altså dette samspillet, det overskridende ego, the extended self ; slike begreper dukker opp, og da blir det uhyre interessant: hva er det som er et livskraftig, et bærekraftig samfunn? Jo, det er et samfunn der man gir grunnlag for den nære, kontinuerlige utviklingen og horisontutviklingen, at man føler at man blir en del i en større sammenheng uten å viske ut seg selv som vi snakket om. Så jeg vil si: bærekraftig utvikling i dag, det er utvikling der man ut-vikler det potensial som ligger i individet og i kollektivet.

Jeg og Øystein Nystad, en kollega, bruker kafedialog som metode – altså dialog for å skape det vi kaller livskraftige lokalsamfunn og livskraftige regioner. Det vi da tenker er at istedenfor å si at den her regionen, denne lille kommunen skal bli bærekraftig, så sier vi at i denne kommunen skal vi legge forholdene til rette slik at det potensialet som ligger her blir utviklet. Til  beste for natur og mennesker og økonomi og alt som er, og da er vi på jakt etter hva slags potensial vi har her. Så det er ikke bare et individ som har et potensial, men en kultur, et lokalsamfunn har et potensial – slik Maslow sa. Og hvordan skal vi få dette frem hvis vi ikke har en dialog der alle er representert?

Hva gjør vi da i denne kafedialogen? Jo, vi har flere bord der vi setter folk sammen, altså litt forskjellige personer: en lærer, en bonde, en kommuneansatt og en fisker og en pensjonist eller et eller annet, noen ungdommer – og så samtaler man om et spørsmål i en viss periode, en halvtimes tid. Så bytter man, slik at halvparten av deltagerne går til et annet bord og så kommer noen andre til. Så at det kommer noen nye perspektiver inn hele tiden i denne diskusjonen. Dette har vi jobbet ganske mye med, og det viser seg å være en fremgangsmåte som bidrar til at man ser muligheter som man før ikke så. Når man snakker om hva man ønsker for fremtiden, hvordan man vil utvikle denne regionen videre – så er det utrolig sjelden at de sier at ”jeg skal tjene mer penger, få meg større hus og flere flatskjermer” og slikt. Det er ikke det de sier, de sier helt andre ting, nemlig det vi sitter og snakker om nå. Så det kommer altså opp når man ser seg selv i denne sammenhengen. I stedet for å si at vi skal ha en bærekraftig kommune, så sier vi at vi skal ha en livskraftig kommune som i et langt perspektiv bidrar til å utvikle mest mulig av det potensialet vi har. Det er altså vårt bidrag til å skjønne bærekraft.

Ut over det så skiller vi mellom sterk og svak bærekraft. Mainstream-økonomien opererer med noe som kalles svak bærekraft, det vil altså si at ressursene er substituerbare. Da vil for eksempel Stoltenberg si at vi kan bygge ut oljen utenfor Lofoten dersom de pengene vi tjener på det kan brukes til et annet positivt formål som veier opp for ulempene der. Det er altså slik at det ene veier opp for det andre. Det er det i økonomien som sier at ressurser er substituerbare. Blir det for lite av en ting, så kan det kompenseres med mer av noe annet. Mens innenfor økologisk økonomi snakker vi om noe som kalles sterk bærekraft, det vil altså si at hver ting må være bærekraftig i seg selv. Altså, en ødelagt innsjø kan ikke kompenseres med en ny høyskole. I den senere tid har jeg blitt mer opptatt av følgende: bærekraft er en ting, men det å skape et samfunn som gir høy livskvalitet, enjoyment of life som vi var inne på, ved å finne ut hvordan vi kan utvikle det potensial som ligger i vår region mest mulig – til beste for alle – det er oppgaven. Og da må alle være med. Og da har vi dette med det sivile samfunnet som du var inne på, for da må jo alle, både organisasjoner og personer være med.

Om glede

CE: Hva er det som gjør deg glad nå i ditt liv?

OJ: Mange ting, men hvis vi skal knytte opp mot dette, så er det dette å føle at du kommer et steg videre hver dag. Jeg er veldig opptatt av ikke å repetere ting slik at det blir gjentagelser. Jeg ser jo på de foredragene jeg holder at hvis jeg blar tilbake og ser på ting som jeg har gjort for et år siden, så er det ganske forskjellig fra det jeg gjør nå, selv om det er mye likt også. Men det er en glede i å oppdage nye saker, å se nye sammenhenger, for eksempel det å oppleve det å forstå organiske sammenhenger – at det ikke bare blir et ord, at det faktisk blir  noe du ser. At man påvirker hverandre. Når vi farer hver til vårt etter dette møtet vi har nå, så er både du og jeg endret. Det å oppdage dette hele tiden er spennende, og da har du mange gode grunner til å glede deg.  Når du ser og opplever samspillet mellom menneske og natur; du var selv oppe på Keiservarden i går, det er jo ting som gjør noe med oss. Hadde vi vært mekanismer, så hadde det ikke gjort noe med oss, da hadde vi bare fått fotografier i oss som ble lagret her inne, og det hadde ikke preget hver celle i kroppen.

Utover det så gjør jeg mange ting, jeg driver litt med musikk, helt på det amatørmessige planet. Når vi får det til å svinge, da gleder jeg meg. Det gir en spesiell følelse. Sammen med familie og venner opplever jeg stadig vekk en form for ”peakexperience”. Men når det gjelder forholdet til arbeidet med økologisk økonomi så er gleden det å faktisk bli mer og mer bevisst på det jeg snakker om, altså det at jeg selv faktisk finner eksempler på at det er slik vi snakker om. For i begynnelsen skal man jo referere Spinoza og referere den ene og den andre og hva de har sagt. Det er interessant i og for seg. Men når du begynner å føle at det faktisk er slik, at du er en del av en sammenheng – hver dag – da gir det en dypere mening.

På den andre siden – når jeg summerer opp hvordan en dag har vært (i den grad jeg gjør det) – så tenker jeg kanskje ikke bare på hva som har bidratt til å være lykkelig og slikt, men det jeg tenker på er det meningsfulle. Av og til kan også triste ting være vel så meningsfulle. Atter en gang er det dette samspillet mellom oppturer og nedturer og alt mulig. Og der er jeg vel til en viss grad tilhenger av symptombehandlig; man må jo ikke komme så langt ned i kjelleren at man blir helt handlingslammet. Derfor kan jeg akseptere ideen  om at finanskrisen må løses med symptomdempende medisin, men ikke så mye at man blir sløv. De mest negative trekkene kan man jo dempe, akkurat som når man blir syk, men så må man gjøre noe med grunnen til at dette skjer, og det er jo det som vi blir mer og mer opptatt av.

Og det gir stor glede når du føler at virkeligheten faktisk er slik som du sier at den er. Så det er bra. Motivasjonen min er altså  å få dette til å utvikle seg videre, slik at det blir noe som har betydning i samfunnsutviklingen. Skriving i fagtidsskrifter, populærvitenskapelige magasiner og aviser gir også glede. Og det å samarbeide med forskjellige folk synes jeg er både utfordrende og inspirerende. Så jeg prøver å opprette kontakter, gjøre ting i lag med andre som ikke nødvendigvis arbeider her og er professor i et eller annet. Og det er bra, å se at det går an.

Avsluttende tanker om en sunn økonomi

CE: Har du ellers noe på hjertet som vi ikke har snakket om når det gjelder kjennetegn på en sunn økonomi for fremtiden?

OJ: Det som jeg tror er vesentlig når man tenker om økonomi og samfunn og fremtid, det er to typer av spørsmål. Det ene spørsmålet er i dag at økonomien invaderer stadig nye områder av samfunnslivet og privatlivet. Vi blir gjort om til kunder og kjøpere og selgere i stadig flere sammenhenger. Økonomiske begreper blir brukt på stadig flere områder: kjøp og salg og kunde og selger og forbruker og så videre. Lønnsomhet er et ord som går inn på universiteter, sykehus og på alle mulige områder der det før ikke var et tema. Altså: økonomien spres inn på stadig nye områder, det kalles for økonomisme. Dette er et problem. Altså andre arenaer blir fortrengt, og de gjennomsyres av en økonomisk tankegang. Det er det ene problemet. Altså økonomien må begrenses til det som har med økonomi å gjøre, det er et viktig argument.

Det andre spørsmålet er: hva slags økonomi skal man ha innenfor økonomiens område? Og

der er det altså at vi argumenterer for at vi må ha en økonomi som er basert på et samspill, et samarbeid om disse punktene som jeg var inne på tidligere. Vi kan ikke ha en økonomi som er basert på at vi skal konkurrere hverandre ut. Vi må ha en økonomi som er basert på et synergisk samspill, altså et samspill der vi får mest mulig ut av de ressursene vi råder over. Ikke mest mulig målt i kroner og øre, men mest mulig enjoyment of life. Og da blir pengene i den nye økonomien et middel til å realisere disse målene, og ikke omvendt. I dag er ressurser et middel til å tjene penger, – i den nye økonomien vil pengene være et middel til å utnytte ressursene optimalt – for alle mennesker innenfor økologiske rammer.

Man kan ikke økonomisere alle områder i livet. Helsesektoren er et godt eksempel på dette. Altså, hvis et sykehus virkelig var et helseforetak, en bedrift, så ville alle være veldig glade når de hadde en lang kø utenfor, altså kunder som står i kø for å komme inn. Men slik er det ikke. De fleste opplever helsekøer som noe ubehagelig, noe som vi helst ikke skal ha – rett og slett for at de som står i køen har en verdighet og krav på en respekt som tilsier at de må få løst sine problemer – nærmest uavhengig av pengespørsmål. Det viser seg da at selv om man innfører ”new public management” i økonomiske styringsordninger i helsevesenet, så føles det ikke rett å tenke økonomi innenfor den sektoren. Jeg synes at alt dette snakket om helsekøene er kjempeillustrerende eksempel på det. Det er ingen som synes at helsekøer er fint, men hadde det vært en normal bedrift, så hadde det vært utmerket. Så det er altså ikke en normal bedrift.

Det neste spørsmålet er: hadde det vært bedre hvis kulturen var den som dominerte? Altså, det er galt når økonomien dominerer, da får vi økonomisme – men saken er den at hadde kulturen dominert, altså at vi hadde for eksempel en religiøs fundamentalistisk stat, så ville det ha vært enda verre. Så det er ikke det at det akkurat er økonomien som dominerer som er problemet, det er det at vi har en av disse sektorene som dominerer de andre. Altså en religiøs fundamentalistisk stat ville ha vært verre.

Og det tredje alternativet som Arne Næss har vært inne på i diskusjonen rundt økofilosofien er at hvis vi ikke gjør noe snarest mulig, så kan vi ende opp i en økofundamentalistisk stat, der alt dreier seg om natur; alt du gjør må være klarert i relasjon til konsekvenser for naturen, fordi vi har krysset alle grenser og står på et brant stup. Da må det være et diktatur som er helt naturfundamentalistisk.

Med andre ord, når jeg argumenterer for at vi må ha et samspill mellom økonomi, natur og kultur, så er det balansen mellom de forskjellige sektorene som er viktig. Problemet i dag er altså at økonomien dominerer totalt, men det er ikke et argument for at noen av de andre burde dominere totalt – det er et argument for at vi burde ha et balansert samspill mellom dem!

Ó Christian Egge

*

Articles and books by Ove D. Jakobsen:

Articles (published in international journals and books):

Ims, Knut and Jakobsen, Ove 2008, Consumerism and Frugality: Contradictory Principles in Economics? in Frugality – Rebalancing Material and Spiritual Values in Economic Life (Bouckaert, Opdebeeck and Zsolnai Eds.) Oxford, Peter Lang.

Ingebrigtsen, Stig and Jakobsen, Ove: 2006. ‘Circulation Economics – A Turn towards Sustainability’, International Journal of Social Economics, Vol. 33 No. 8 580-593

Ims, Knut and Jakobsen, Ove: 2006. ‘Cooperation and Competition in the Context of Organic and Mechanic Worldviews – A Theoretical and Case based Discussion’, Journal of Business Ethics 66:19-32

Ingebrigtsen, Stig and Jakobsen, Ove: 2006. ‘Environment and Profitability in the Reprocessing of Paper in Norway: Contradictory Research Reports in the Context of Circulation Economics’ Business Strategy and the Environment 15 (389-401)

Jakobsen, Ove, Ims, Knut og Grønhaug, Kjell: 2005. ’Faculty members Attitudes Towards Ethics at Norwegian Business Schools: An Explorative Study’, Journal of Business Ethics 62:299-314

Ingebrigtsen, Stig og Jakobsen, Ove: 2005. ’Economics and Culture’ in ’Business within Limits – Deep Ecology and Buddhistic Economics’ (Laszlo Zsolnai og Knut Ims red.) Oxford, Peter Lang

Ims, Knut og Jakobsen, Ove: 2005. ’Konkurranse eller samarbeid? Refleksjoner over den moderne økonomiens etiske og ontologiske forutsetninger’  i ’Kan organisasjoner føle?’ (red. Frode Nyeng Grete Wennes) Oslo, Cappelen Akademisk forlag

Ims, Knut og Jakobsen, Ove: 2004. ’Moralsk dannelse eller etisk instrumentalisme? En kritiskvurdering av etikkurs innen profesjonsutdanning’, Nordisk Pedagogik 2/2004

Jakobsen, Ove: 2001. ’Markedsorientering og akademisk frihet’, i ”Om mening – Meningsbegrepet i lys av menneske, marked og media (red. Eide, Dorthe, Jakobsen, Ove og Jaminon, Jean),Bodø, HHB Vitenskapelig skriftserie 1:2001

Books:

Ingebrigtsen, Stig, og Jakobsen, Ove: 2007. Circulation Economics – Theory and Practice, Oxford, Peter Lang

Ingebrigtsen, Stig, og Jakobsen, Ove: 2006. ’Økonomi, natur og kultur – Dialog med praksis’, Oslo, Abstrakt forlag

Ingebrigtsen, Stig, og Jakobsen, Ove: 2004. ’Økonomi, natur og kultur – Ny økonomi på filosofisk grunnlag’, Oslo, Abstrakt forlag

Eide, Dorthe, Jakobsen, Ove, Jaminon, Jean Jaminon: (red.) 2001. ‘Om mening –Meningsbegrepet i lys av menneske, marked og media’ HHB Vitenskapelig skriftserie 1:2001

Ingebrigtsen, Stig og Jakobsen, Ove: 1997. ’Markedsføring, Teori og praksis i et kretsløpsperspektiv’, Oslo, TANO Aschehoug

Jakobsen, Ove og Mehlum, Jan, 1992: ’Miljø, Myter og Markedsføring – En kritisk analyse av markedsføringsteori og –praksis’, Oslo, Gyldendal

Jakobsen, Ove: 1991. ’Markedsføring som akademisk fag’, Oslo, Universitetsforlaget

Jakobsen, Ove og Woje, Harald, 1992: ’Markedsføring – Samfunn-Bedrift-Forbruker 2’ Moskva,  West International Publishing. (Lærebok skrevet for det russiske markedet, oversatt til russisk),

Jakobsen, Ove og Woje, Harald, 1991: ’Markedsføring – Samfunn-Bedrift-Forbruker1’ Moskva,  West International Publishing 1’(Lærebok skrevet for det russiske markedet, oversatt til russisk),

Woje, Harald, Jakobsen, Ove og Blom, Svein Erik: 1989. ’Markedsføring 2’, Oslo, Universitetsforlaget

Woje, Harald, Jakobsen, Ove og Blom, Svein Erik: 1987. ’Markedsføring 1’, Oslo, Universitetsforlaget


[1] Ove Jakobsen: Økologisk økonomi slik den presenteres på konferanser, i fagtidsskrifter og lærebøker viser med all mulig tydelighet at faget fortsatt ikke kan betegnes som en etablert vitenskap med et klart definert paradigme. Økologisk økonomi (Herman Daly/Robert Costanza) er inspirert av blant annet; bio-økonomi (Georgescu-Roegen), evolusjonær økonomi (Kenneth Boulding), Buddhistisk økonomi (E.F. Schumacher/Richard Welford), Kreislaufekonomie (Waldemar Hopfenbeck), samarbeidsøkonomi (Rudolf Steiner/Holbæk-Hanssen) og dyp-økonomi (Bill McKibben/Hans Dirk van Hoogstraten). Følgende kjennetegn forener de ulike tilnærmingene;

  • Beskrivelsen av marked som en organisk helhet der alle delene er knyttet sammen i et samarbeidende nettverk.
  • Påpekningen av at prioriteringer mellom ulike handlingsalternativer må fattes på grunnlag av flere verdier enn de som kan uttrykkes gjennom markedspriser (for eksempel rettferdighet og verdighet).
  • Effektiv ressursutnyttelse forutsetter sirkulære verdikjeder og kort avstand mellom produksjon og forbruk.
  • Økonomiens mål er å bidra til individuell og kollektiv livskvalitet

Kort sagt, økologisk økonomi skiller seg fra mainstream økonomi langs flere dimensjoner;

  • Fra konkurranse til samarbeid
  • Fra verdimonisme til verdipluralisme
  • Fra lineære til sirkulære verdikjeder
  • Fra vekst i forbruk til økt livskvalitet

[2] Deontologisk etikk: Pliktetikk. Deon, (gr) = ”Det nødvendige”, plikt. Logos = Lære

Legg igjen en kommentar